Vinteren er en årstid med under og mystikk, når verden er dekket av et teppe av snø og is. Men hva lurer under den frosne overflaten? Er det noen mytiske isskapninger som streifer rundt i landene, eller snømonstre som hjemsøker natten?
Vintersesongen er ofte forbundet med myter og legender om forskjellige skapninger som bor i de frosne landene. Noen av disse vesenene er vennlige og hjelpsomme, mens andre er fiendtlige og farlige. Her er åtte mytologiske skapninger assosiert med snø og vinter fra hele verden:
Amarok: Den gigantiske ulven
I Inuit-mytologien er det navnet på en gigantisk ulv, også kjent som Amaroq. Det er en av de mest skremmende folkloristiske figurene i mytene og historiene om inuittene som bor i Alaska, Canada og Grønland. Den er veldig sterk på grunn av størrelsen. I så måte ligner den Fenrir i norrøn mytologi, men er ganske forskjellig fra den.
Amarok jakter folk som går alene på jakt om natten. Det er derfor jegere er så redde for det. Imidlertid er det også nevnt med positive trekk i noen inuitthistorier. I denne forbindelse kan det sies at den ligner ulvene i turkiske, sibirske og altai-legender. For i turkisk, altai og sibirsk mytologi er ulven et av dyrene som er både fryktet og respektert.
I en inuitthistorie gjør Amarok en svak og ensom gutt sterk nok til å kjempe mot bjørner. I en annen inuitlegende holder den flokken sunn ved å spise syke og svake reinsdyr.1
Bocuk: Vinterheksa
Bocuk er navnet på en hekselignende ond skapning i thrakisk folketro. Det antas at hun gjør ondt og skader mennesker ved å dukke opp på de kaldeste vinterdagene. Selv om Bocuk omtales som en mann i noen landsbyer, blir hun stort sett beskrevet som en kvinne.
I januar, på en dag som antas å være vinterens kaldeste dag, holdes feiringer under navnet Bocuk-natten. Folk lager gresskardessert for å beskytte seg mot skaden fra Bocuk. Å male ansikter med sot på gryter og forkledning som spøkelser med hvite ark er de vanligste skikkene. Disse praksisene sammenlignes ofte med Halloween-tradisjoner.
Den serbiske etnologen og folkloristen Tihomir Đorđević skrev at tyrkere som bodde på Balkan feiret Bocuk-natten på begynnelsen av 1800-tallet. Derfor kan det sies at Bocuk-natten var kjent blant tyrkerne i regionen selv på 1700-tallet.
Det er imidlertid ikke kjent når og hvor Bocuk-tradisjonene først dukket opp. Det antas å ha sine røtter i middelalderen.
Ded Moroz og Ayaz Ata
Ded Moroz er en figur som ligner julenissen i slavisk mytologi. Når det nærmer seg nyttår, dukker han opp og deler ut gaver til barna. Han er vanligvis avbildet med et langt hvitt skjegg, kledd i blått og holder en tryllestav.
Ekvivalenten til Ded Moroz i tyrkisk folklore er Ayaz Ata. Han er kjent som en som hjelper sultne og hjemløse. Det er to forskjellige syn på opprinnelsen til ham:
1. Som et resultat av kulturell interaksjon gikk Ayaz Ata fra russerne til tyrkerne.
2. Han har blitt inkludert i moderne turkisk folklore med tilpasningen av Ayas Han i gamle turkiske myter.
Ayas Han er en mytologisk enhet i gammel turkisk mytologi, bestående av måneskinn og starter vinteren med å blåse kald luft fra stjernebildet Pleiadene.
Krampus
I europeisk folklore er det en hårete, hornet og skummel skapning som streifer rundt i gatene sammen med Sankt Nikolaus i adventstiden. Mens det i noen regioner er avbildet som fullstendig demonisk, er det i noen regioner både en demonisk og en rampete skapning. Mens Saint Nicholas deler ut gaver til gode barn, straffer Krampus slemme barn. I dagens parader kan noen forkledd som Krampus dytte publikum med en kjepp i et forsøk på å irritere dem. Men noen ganger skjer det motsatte. Frekke barn kan prøve å erte en Krampus for å bevise motet sitt og leke skøyerstreker.
Opprinnelsen til Krampus er usikker, men noen folklorister mener at røttene til Krampus går tilbake til den førkristne hedenske perioden.2
Mens Krampus er en figur i folkloren i Nord-Italia, Sør-Tyskland, Øst-Sveits, Liechtenstein, Østerrike, Tsjekkia, Slovenia, Kroatia, Slovakia og Ungarn, er Krampus-parader i dag på fremmarsj over hele Europa og Nord-Amerika.
Kallikantzaros
I gresk folklore er de onde skapninger som antas å dukke opp om vinteren. Deres fysiske egenskaper ligner på Krampus, de er ofte avbildet som hårete og skumle skapninger. De prøver å hogge ned verdenstreet.
Kallikantzaros antas også i andre land på Balkan. Det er kjent som Karakondjul (Караконджул) i Bulgaria og som Karakondžula (Караконџула) i Serbia.
Ekvivalenten til Kallikantzaros i tyrkisk folklore er Karakoncolos. Det er også kjent under navn som Koncolos og Congolos. I iskalden kaller den folk til seg og får dem til å fryse i hjel.
Nisse
I skandinavisk folklore er Nisse, også kjent som Tomte, en mytologisk skapning knyttet til vinter og vintersolverv. De er vanligvis avbildet som noen av kort vekst og et hvitt skjegg. De er viktige mytologiske skikkelser i både skandinavisk litteratur og skandinavisk kunst. Illustrasjoner av Nisse og lignende skapninger dukker ofte opp på julepostkort i Norge, Sverige, Danmark og Finland.
I følge mytologiske fortellinger bor de i gårder og låver. På denne måten beskytter de gården og dyrene. De elsker smurt grøt. Derfor belønner bøndene dem med grøt fra tid til annen, for ikke å irritere dem.
Yeti
Det er en skapning som antas å leve i Himalaya-fjellene. Det er vanligvis avbildet som en ape-lignende antropomorf skapning dekket med hvite eller brune hår. Noen tibetanske folklorister sier at tre typer Yeti er antatt, basert på farge og størrelse.
Yeti-lignende skapninger antas av forskjellige navn i mange deler av verden. Til tross for tvilsomme øyenvitner, er det ingen vitenskapelig bevis for eksistensen av en slik skapning.
Forskere tror at ryktene om Yeti kan stamme fra en stor innfødt bjørneart som lever i Himalaya.
Yuki-onna
Yuki-onna, som har sitt opphav i japansk folklore, er et mytisk overnaturlig vesen som oversettes til «snøkvinne». Hun blir vanligvis fremstilt som en vakker kvinne i hvitt, med mørkt hår, som har evnen til å forføre menn. Hun dukker opp på snøfulle netter og blir trodd å fryse mennesker.
Tross den overordnede bildet av en forførende og ondsinnet skapning, eksisterer det regionale variasjoner i fremstillingen av Yuki-onna, noe som fører til diverse fortellinger og tolkninger av hennes karakter. I noen fortellinger blir hun fremstilt som en hevngjerrig ånd som søker gjengjeldelse for tidligere urett eller tragedier som har rammet henne. I motsetning til dette maler andre legender henne som en sørgelig skikkelse som vandrer i de snødekte landskapene på leting etter selskap eller forsoning fra hennes forbannede tilværelse.
- «Loup – Amarok, L’Esprit du Loup«, Larousse, consulted on December 5, 2022[↩]
- «Südtirol in Geschichte und Gegenwart», Michael FORCHER & Hans Karl PETERLINI, Haymon Verlag, ISBN: 978-3852186368[↩]