Urreligioner: Opprinnelse, kjennetegn og tradisjoner

I tusenvis av år har urreligioner og eldgamle tro formet folks syn på verden. Fra animisme og sjamanisme til polyteisme og forfedretilbedelse gir disse tradisjonene fascinerende innsikt i menneskehetens åndelige reise. Mens moderne religioner kan dominere mye av verden i dag, kan troens røtter spores tilbake til disse eldgamle trossystemene.

Hva er urreligion? En introduksjon til eldgamle trossystemer

Urreligioner er en mangfoldig og kompleks gruppe tradisjoner som ofte er forankret i bestemte geografiske regioner og kulturer. Disse religionene er typisk assosiert med tradisjonelle samfunn som ofte har blitt stemplet som primitive.

En av de definerende trekk ved urreligioner er deres tilknytning til naturen. I disse trossystemene antas ofte naturlige elementer som dyr og planter å ha overnaturlige krefter.

I motsetning til mange av de store religionene er urreligioner ofte preget av at de er avhengige av muntlig tradisjon. Disse religiøse tradisjonene overføres vanligvis gjennom historier, myter og sanger.

Når dukket urreligioner opp?

Det er ikke klart når primærreligioner dukket opp, da de ofte er assosiert med forhistoriske samfunn som ikke etterlot skriftlige opptegnelser. Imidlertid antas det generelt at religiøs oppførsel dukket opp i løpet av den øvre paleolittiske epoken senest. Datering av fremveksten av primalreligioner til tidligere perioder anses som spekulativt i dag siden det ikke er nok bevis.¹

I forhistorisk tid levde folk i nomadiske grupper og livnærte seg av jeger-samlere. I stedet for å se seg selv som naturen overlegen, utviklet de en effektiv forbindelse med den. De så på seg selv som dypt sammenvevd med plantene, dyrene og andre elementene som omringet dem.

Som et resultat av deres samhandling med naturen utviklet tidlige mennesker natursentrerte religiøse tro og urreligioner.

Over tid, etter hvert som kulturell akkumulering ble mer kompleks og skriftspråk begynte å utvikle seg, utviklet noen av disse urreligionene seg og ble mer formelle.

Kjennetegn ved urreligioner

Urreligioner er vanligvis preget av tro på et overnaturlig rike som eksisterer utenfor den fysiske verden. Overnaturlige vesener som guder, ånder og forfedre bor ofte i dette åndelige riket. Det antas at disse vesenene kan påvirke hendelser i den fysiske verden.

Urreligioner er også kjent for sitt nære forhold til naturen. Mange ting som er en del av naturen regnes som hellige. Ånder eller guder er vanligvis assosiert med naturens elementer som solen, månen, stjerner og dyr. Disse troene er ofte påvirket av det naturlige miljøet folk levde i.

Den svenske etnografen og religionshistorikeren Åke Hultkrantz har hevdet at religion ikke kan defineres uten referanse til begrepet «det overnaturlige».2

Urreligioner er typisk muntlige tradisjoner og går i arv gjennom generasjoner fra munn til munn. De mangler ofte hellige bøker.

I tillegg har urreligioner en tendens til å ha et sterkt felleselement. Religiøse seremonier utføres ofte av hele samfunnet, snarere enn av et spesialisert presteskap. Disse seremoniene tjener til å forsterke de sosiale båndene mellom medlemmer av samfunnet og å etablere en forbindelse med det åndelige riket.

Urreligiøse tradisjoner

Urreligioner er svært forskjellige og varierer sterkt avhengig av den spesielle kulturen og geografiske regionen. Mens mange av dem har noen lignende egenskaper, har hver sin unike tro, praksis og ritualer.

Animisme

Animisme er et trossystem som finnes i mange kulturer rundt om i verden, inkludert mange urfolk og urreligioner. Den er basert på ideen om at alle ting, inkludert gjenstander og naturlige elementer, har en åndelig essens eller sjel.

Animistiske tro involverer ofte et nært forhold til den naturlige verden og en dyp respekt for miljøet. Mange animistiske kulturer mener at det er viktig å leve i harmoni med naturen. Dette kan inkludere praksis som å tilby bønner eller ofre til naturånder, eller unngå visse handlinger som kan skade miljøet.

Sjamanisme

Sjamanisme er en ekstatisk teknikk og type religiøs praksis som varierer mye fra kultur til kultur. I sentrum av sjamanismen er utøvere kalt sjamaner, som antas å ha en spesiell evne til å kommunisere med ånder og guder.

Sjamaner bruker noen teknikker for å gå inn i endrede bevissthetstilstander, for eksempel meditasjon, sang eller bruk av psykoaktive planter. I denne tilstanden er sjamanen i stand til å få tilgang til det åndelige riket og kommunisere med ånder og forfedre.

Sjamaner tjener ofte som healere, spåmenn og guider for samfunnet deres, og bruker deres evne til å kommunisere med ånder. De kan også utføre seremonier og ritualer for å hedre åndene.

Totemisme

Totemisme er et trossystem som gjenspeiler et nært forhold mellom mennesker og natur. Det innebærer bruk av totems som anses som hellige og fungerer som et symbol for en bestemt gruppe eller samfunn.

Totem antas å gi ulike fordeler for samfunnet, for eksempel beskyttelse, veiledning eller åndelig kraft. Fellesskapsmedlemmer kan bruke totemet som et symbol på identiteten deres, samt inkorporere det i deres daglige liv gjennom forskjellige ritualer og praksiser.

Fetisjisme

Fetisjisme er en praksis som involverer bruk av gjenstander som antas å ha overnaturlige krefter. Disse gjenstandene kalles ofte fetisjer.

Hovedforskjellen mellom totemisme og fetisjisme er typen gjenstand som anses som hellig. I totemisme er den hellige gjenstanden stort sett et dyr eller en plante som fungerer som et symbol for en bestemt gruppe eller samfunn. Men i fetisjisme er fetisjene stort sett livløse gjenstander, for eksempel statuer eller amuletter, som antas å ha åndelige kvaliteter. De brukes ofte i ulike ritualer og seremonier for å oppnå ønskede resultater, for eksempel helbredelse eller beskyttelse.

Forfedredyrkelse

Forfedredyrkelse handler om å respektere forfedrenes ånder og akseptere dem som voktere. Det er vanlig i tradisjonelle samfunn hvor forfedre anses som en viktig del av samfunnet.

I forfedredyrkelsen blir de avdødes ånder hedret og æret gjennom ulike ritualer og seremonier. Disse kan inkludere mat, drikke og andre gaver, så vel som bønner. Målet med disse ritualene er å opprettholde kommunikasjonen mellom levende og døde.

Naturdyrkelse

Naturdyrkelse er anerkjennelse og tilbedelse av naturlige elementer som himmellegemer, elver, fjell, trær og dyr som guddommer eller overnaturlige krefter. Naturdyrkelsespraksis finnes i mange religioner og tradisjoner, inkludert animisme, sjamanisme, hedenskap og wicca. I disse tradisjonene er naturen ikke bare en fysisk enhet, hvert element har også åndelige egenskaper. Derfor bør folk unngå å skade naturen og leve i harmoni med den.

1. «Beginning Of Religion«, Ina WUNN, Numen, 47(4), 417-452[↩]
2. «The Concept of the Supernatural in Primal Religion«, Åke HULTKRANTZ, History of Religions, 1983, 22:3, 231-253[↩]