Vold i forhistoriske samfunn

Vold i forhistoriske samfunn er en av de mørkeste og mest komplekse gåtene i vår fortid. Fossiler og steinredskaper viser at disse eldgamle samfunnene ikke bare jaktet, men også noen ganger prøvde å løse sine konflikter med voldelige handlinger. Så hvor vanlig var vold blant forhistoriske samfunn? Brukte jeger-samlere til vold kun for å kontrollere ressursene? Forskning indikerer at vold i forhistorisk tid var et komplekst fenomen som ikke bare hadde fysiske, men også sosiale, kulturelle og til og med åndelige dimensjoner.

Årsaker til vold i forhistoriske samfunn

Vold i forhistoriske samfunn kan stamme fra ulike faktorer som ressursknapphet, intra- og intergruppekonkurranse, sosiale hierarkier og individuelle konflikter. I løpet av denne perioden drev folk med jakt og samling for å overleve.

Jeger-samler-livsstilen gjorde konkurranse og konflikt uunngåelig. For eksempel var kriger om jaktmarker og vannressurser en av de viktigste faktorene som utløste vold i forhistoriske samfunn. Matressurser var det mest grunnleggende kravet både for økosystemenes funksjonelle kontinuitet og livets kontinuitet. Derfor kan det oppstå alvorlige uenigheter og til og med blodige konflikter mellom grupper.

Jakt og sanking krevde ikke bare fysisk dyktighet, men også strategisk tenkning og kollektivt samarbeid. Men det skal ikke ses bort fra at de fysisk sterke ofte hadde overtaket. De sterke og talentfulle hadde fordelen av å få tilgang til ressurser, mens de svakere ofte ble etterlatt. Dette kan føre til dannelsen av sosiale hierarkier og resultere i mellommenneskelige maktkamper som manifesterer seg som vold.

Sosiale hierarkier hadde en forverrende effekt på vold i forhistoriske samfunn. Ledelse og maktkamp førte til konflikter mellom individer og grupper. De som har makten kunne ønske å kontrollere ressursene og dominere gruppen. Dette økte spenningen i gruppen. Arkeologiske funn er fylt med eksempler på å bære spor etter slike konflikter. Traumatiske lesjoner sett på hodeskaller og andre bein er det viktigste osteologiske beviset på vold i forhistoriske samfunn.

På den annen side var individuelle konflikter også en av de utløsende faktorene til vold i forhistoriske samfunn. Voldelige konflikter mellom enkeltpersoner kan oppstå av årsaker som personlige uenigheter, sjalusi, hevn og ærespørsmål.

Former for vold

Vold i forhistoriske samfunn manifesterte seg i ulike former, fra fysiske konflikter til kriger, fra rituelle praksiser til straffemetoder.

Fysiske konflikter, som nevnt ovenfor, oppsto ofte som en del av intra- og intergruppekonflikter og kamper om kontroll over ressursene. Disse konfliktene oppsto om kontroll over kritiske områder som jaktmarker og vannkilder, og noen ganger brøt ut som et resultat av personlige uenigheter. En kamp mellom to individer kan til slutt utvikle seg til en småskala krig mellom lokalsamfunn, som involverer større grupper.

I forhistorisk tid var krigføring et vanlig fenomen blant stammer og grupper. Arkeologiske utgravninger viser tydelig hvor organiserte og systematiske disse krigene var, takket være periodens forsvarsstrukturer og krigsverktøy. I tillegg viser ofringen av fanger som ble tatt til fange i disse krigene til guder eller naturånder gjennom praksiser som kan defineres som «ritualistisk vold» at krig ikke bare var en militær handling, men fortsatte med sine religiøse og kulturelle dimensjoner i post-konflikten. periode.

Offerritualer var et konkret uttrykk for samfunnets forsøk på å samhandle med metafysiske vesener og få deres godkjenning. Selv om dyr for det meste ble ofret i disse ritualene, ble det også møtt menneskeofringer i noen tilfeller. Menneskeofringsritualer ble spesielt praktisert etter kriger og under kritiske hendelser som formet fellesskapets skjebne.

I forhistorisk tid ble vold også brukt som et verktøy for å opprettholde sosial orden. Individer som brøt normative sosiale regler møtte materielle og moralske sanksjoner brukt for å opprettholde sosial orden. Disse sanksjonene ble noen ganger brukt som fysisk vold, og noen ganger som eksil eller ekskludering fra samfunnet. Disse straffemekanismene var en klar advarsel til andre i samfunnet som var tilbøyelige til å begå forbrytelser eller som brøt reglene.

Effekter av vold på samfunnet

Antropologiske studier indikerer at i forhistorisk tid hadde voldshandlinger en betydelig innvirkning på sosial orden. Mens voldelige hendelser styrket autoritetsstrukturer, veltet de noen ganger dem, noe som førte til fremveksten av helt nye ledere. For eksempel, under konflikter og kriger steg mektige og karismatiske individer til lederposisjoner og omformet det sosiale hierarkiet.

I forhistoriske samfunn påvirket vold alle lag i den sosiale strukturen fra A til Å. Økningen i voldelige hendelser utløste følelser av frykt og usikkerhet blant medlemmer av samfunnet, noe som førte til en reduksjon i sosial harmoni og forstyrrelse av sosial integritet.

På den annen side har vold ført til at ulike sosiale roller og normer har blitt redefinert i samfunnet. Mens betydningen av krigere og mektige mennesker i samfunnet har økt, begynte mer sårbare grupper som kvinner og barn å bo i mer beskyttede områder. Dette har ført til omforming av kjønnsroller.

Migrasjon som et resultat av vold

Voldelige hendelser i forhistoriske samfunn utløste demografiske og massemigrasjonsbevegelser. Voldelige konflikter og kriger fikk stammer og samfunn til å forlate sine eksisterende bosetninger og migrere til tryggere områder.

Migrasjoner bør betraktes ikke bare som fysiske bevegelser, men også som et sosiokulturelt fenomen som forårsaket endringer i samfunnenes livsstil og verdenssyn. Grupper som migrerte til nye regioner samhandlet med andre samfunn og spilte en viktig rolle i kulturell utveksling og bygging av nye sosiale normer. Men denne prosessen førte noen ganger til konflikter.

Eksempler og arkeologiske funn

Antropologisk forskning og arkeologiske funn er av stor betydning for å forstå vold i forhistoriske samfunn. Disse funnene hjelper oss å forstå hvordan og hvorfor vold ble praktisert av mennesker, dens sosiale effekter og historiske evolusjon. Noen bemerkelsesverdige eksempler og funn som bærer spor av vold i forhistoriske samfunn er:

Jebel Sahaba kirkegård, Sudan

Jebel Sahaba-kirkegården i Sudan, nær Nilen, kan dateres tilbake omtrent 13 000 år. I utgangspunktet trodde man at kirkegården bar spor etter en enkelt storkonflikt. Reevalueringer fra og med 2021 har imidlertid tilbakevist dette synet. 41 skjeletter på kirkegården ble funnet å ha både grodde og uhelte lesjoner.

Forskere som analyserte lesjonene antyder at volden ved Jebel Sahaba var knyttet til en rekke angrep og bakholdstaktikker snarere enn kamper i stor skala.¹

Talheim dødsgrav, Tyskland

Massegraven i Heilbronn-distriktet i Baden-Württemberg dateres omtrent 7000 år tilbake. Osteologiske levninger funnet i graven tyder på at de fleste av menneskene som ble gravlagt her døde som følge av vold. De fleste skjelettene hadde hodeskalleskader, kutt og brudd. Disse funnene tyder på at Talheim-samfunnet sannsynligvis ble ødelagt av raid eller massakrer.²

Slike hendelser er viktige fordi de viser at vold i forhistoriske samfunn ikke var begrenset til individuelle konflikter, men også storstilt vold mellom samfunn.

Gough-hulen, England

Gough-hulen, som ligger i Cheddar, England, inneholder mange Homo sapiens-rester som dateres fra slutten av det siste istidsmaksimum. Disse restene, som dateres tilbake til omtrent 14 700 år, bærer slående tegn på kannibalisme. Osteologiske funn, sammen med kutt- og knusemerker på levningene, tyder på at individene ble drept og kjøttet deres ble fortært.³

Arkeologiske bevis angående kosthold og rituell praksis i paleolittiske samfunn tyder på at ekstreme ernæringsstrategier som kannibalisme ble akseptert som en kulturell norm eller adaptiv ernæringsstrategi blant noen grupper.

Çatalhöyük, Tyrkiye

Çatalhöyük regnes som en av de viktigste bosetningene i den neolitiske perioden i Anatolia. Som et resultat av arkeologiske undersøkelser ble det funnet spor av vold i noen av gravbosetningene og strukturelle elementer i Çatalhöyük. Brudd og skader i skjelettrester indikerer eksistensen av sosiale konflikter og voldshandlinger i hjemmet.

Utgravninger ved Çatalhöyük avslører også eksistensen av høy befolkningstetthet, smittsomme sykdommer og miljøproblemer. Ifølge noen forskere kan denne overdrevne befolkningstettheten ha økt tendensen til vold i samfunnet.⁴

Nataruk, Kenya

Skjeletter oppdaget på det arkeologiske området Nataruk i Kenya, som dateres tilbake omtrent 10 000 år, viste alvorlig traumatiserte områder, brudd og kutt. Det ser ut til at det store flertallet av de undersøkte individene ble etterlatt for å dø med hendene bundet. Det som er verre er at noen individer som bar tegn til å bli slått med pinner eller skadet med skjæreverktøy, møtte denne tragiske slutten mens de fortsatt var i barndommen.⁵

Tilstedeværelsen av obsidianmaterialer i noen av de voldelige hendelsene ved Nataruk styrker hypotesen om at angriperne kan ha kommet fra andre steder, gitt den begrensede tilgjengeligheten av obsidian i dette området.

Scaloria-hulen, Italy

Scaloria-hulen, som ligger i Puglia-provinsen i Italia, er en viktig bosetning som dateres tilbake til den neolitiske perioden. I undersøkelsene som ble foretatt av noen skjeletter i hulen, ble det oppdaget tegn på vold som kuttmerker og hodetraumer. Funnene tyder på at hulen kan ha vært et senter for rituell vold og at enkelte individer innenfor den sosiale strukturen kan ha vært målrettet for rituelle formål. Det antas at spesielt unge mennesker ble valgt som ofre og drept i forskjellige ritualer holdt i hulen.

Noen forskere har antatt at folk kan ha blitt gravlagt i hulen, basert på de visuelle likhetene til dryppsteinene og beinene eller på den langvarige troen på at undergrunnen var en kilde til åndelige krefter.⁶

1. Crevecoeur I, Dias-Meirinho MH, Zazzo A, Antoine D, Bon F. New insights on interpersonal violence in the Late Pleistocene based on the Nile valley cemetery of Jebel Sahaba. Sci Rep. 2021 May 27;11(1):9991.[↩]
2. Meyer, C., Lohr, C., Gronenborn, D., & Alt, K. W. (2015). The massacre mass grave of Schöneck-Kilianstädten reveals new insights into collective violence in Early Neolithic Central Europe. Proceedings of the National Academy of Sciences, 112(36), 11217-11222.[↩]
3. Orschiedt, Jörg, Tim Schueler, Marta Połtowicz-Bobak, Dariusz Bobak, Stefan Karol Kozłowski, and Thomas Terberger. «Human remains from Maszycka cave (woj. Małopolskie/PL): The treatment of human bodies in the Magdalenian.» (2017).[↩]
4. Larsen, Clark Spencer, Christopher J. Knüsel, Scott D. Haddow, Marin A. Pilloud, Marco Milella, Joshua W. Sadvari, Jessica Pearson et al. «Bioarchaeology of Neolithic Çatalhöyük reveals fundamental transitions in health, mobility, and lifestyle in early farmers.» Proceedings of the National Academy of Sciences 116, no. 26 (2019): 12615-12623.[↩]
5. “Evidence of a prehistoric massacre extends the history of warfare.” University of Cambridge, 20 Jan. 2016. Accessed 24 July 2024.[↩]
6. Wikipedia contributors. (2024, July 14). Scaloria Cave. In Wikipedia, The Free Encyclopedia. Retrieved 08:40, July 24, 2024.[↩]