Turkisk mytologi er et system som er nært knyttet til elementene i naturen som et uunngåelig resultat av den nomadiske og transhumante livsstilen. I sentrum av dette systemet er solen, kilden til liv.
Hvem er Koyash?
Koyash (gammeltyrkisk: 𐰸𐰆𐰖𐱁), også kjent under navn som Koyaş, Kuyaş, Kuyaş Ata, er personifiseringen av solen i turkisk mytologi. Det antas at han bor i himmelens syvende etasje.
Skapelsen av Koyash spiller en viktig rolle i den kosmogoniske prosessen for kontinuiteten til livet på jorden. I noen skapelsesmyter sies det at Kayra skapte jorden og alle himmellegemer i universet med solens stråler. I denne sammenhengen kan det sies at Koyash var en aktiv enhet i begynnelsen av orden og liv i det kosmiske universet.
Koyashs foreldre er Kayra og Yertengri. Denne duoen viser en «transcendental» enhet i mytologisk forstand. Mens Kayra representerer himmelen og universets høyere dimensjoner, symboliserer Yertengri verden og den materielle eksistensen. Det antas at Koyash gir forholdet mellom disse to polene og etablerer balansen i universet.
Koyashs søsken inkluderer Ay Ata (Father Moon). Som nevnt er varmen og livet symbolisert av Koyash supplert med kulden representert av Ay Ata. I turkisk mytologi er Månen assosiert med mørke og kulde, mens Koyash identifiseres med liv og varme. Dermed kan det sies at de to brødrene skaper en arketypisk balanse. Denne kosmologiske dualiteten utgjør en viktig del av den dualistiske forståelsen i turkisk mytologi.
Koyash er også assosiert med åndene til planter, dyr og mennesker. I turkisk mytologi antas solstråler å være tau som forbinder åndene til disse vesenene til himmelen. Disse tauene kan betraktes som en symbolsk forlengelse av Koyashs makt. Troen på at solstråler bærer kosmisk energi danner også grunnlaget for bønner og ritualer utført til Koyash i sjamanismen.
Koyashs rolle i turkisk mytologi
Koyash, som nevnt ovenfor, regnes som kilden til liv og energi i turkisk mytologi. Nomadiske tyrkiske folk respekterte Koyash i stor grad og så på ham som en styrke som direkte sikrer kontinuiteten i livet.
Koyashs roller inkluderer å bringe lys og varme til jorden og fortsette livssyklusen. Han hjelper også med å etablere åndelig kommunikasjon mellom planter, dyr og mennesker. Strålene han sender til jorden antas å være et middel til å overføre livskraft til nyfødte babyer.
Koyashs innflytelse er ikke begrenset til livet alene. Han påtar seg også en rolle som ligner på krigsguden. Når det er nødvendig, hjelper Koyash med å beskytte folket sitt mot fiender. I denne sammenhengen kan det sies at Koyash regnes som både et kreativt og destruktivt vesen.
Beskrivelser
Koyash, personifiseringen av solen, er vanligvis avbildet med abstrakte kvaliteter, som mange guder og gudinner i turkisk mytologi. I noen mytologiske fortellinger er han imidlertid legemliggjort som en brennende fugl eller en bevinget hest. Disse skildringene symboliserer Koyashs reise gjennom himmelen. Den brennende fuglen er et av de vanligste symbolene på Koyash i sjamanistisk ikonografi. Den viser at Koyash er et himmelsk vesen og bærer energi og lys fra høyden til jorden. Den bevingede hesten understreker sin hurtighet og kraft.
Solen i turkisk mytologi
I turkisk mytologi regnes solen som den primære kilden til liv og energi. Solen representert av Koyash kan betraktes ikke bare som en fysisk enhet, men også en arketype.
I sentralasiatiske og sibirske samfunn er soldyrkelse et direkte uttrykk for respekt for livets kontinuitet. Nomade- og transhumante folk viste stor respekt for syklusene til naturen og solen, som spilte en viktig rolle i disse syklusene. Å be mot solen var ikke bare en fysisk takknemlighet, men også en kosmologisk forpliktelse og åndelig renselse. I tråd med disse tradisjonene formet av påvirkning fra animisme og sjamanisme, ble de maskuline egenskapene til Solen guddommeliggjort som Koyash Ata (Fader Koyash), og de feminine egenskapene som Gün Ana (Mor Sol).
Blant tyrkerne er det faktum at dørene til khanenes telt vendt mot øst og dørene til husene åpnet mot øst en annen indikasjon på respekt for solen. Den russiske historikeren og etnologen Lev Gumilev uttalte også, basert på kinesiske kilder, at Hun-herskerne ba til solen to ganger om dagen, om morgenen og om kvelden, og at denne tradisjonen senere ble videreført av andre stater i regionen.
Koyashs ekvivalenter i andre mytologier
Koyash har på mange måter funksjoner som ligner på solguddommer i verdensmytologier. Dazhbog i slavisk mytologi, Helios i gresk mytologi og Napkiraly i ungarsk mytologi er de mest kjente ekvivalentene til Koyash.
Dazhbog, solguden i slavisk mytologi, regnes som kilden til liv og fruktbarhet, i likhet med Koyash. Han er rettferdighetens og lysets gud. Han spiller en beskyttende rolle over mennesker. Begge mytologiske karakterer gjenspeiler samfunnets hengivenhet til naturen og himmelen.
Helios, solguden i gresk mytologi, har mange likhetstrekk med Koyash. Helios kjører en gyllen vogn og bærer solen over himmelen. En parallell kan trekkes mellom Koyashs bevingede hest eller ildfuglskildringer og Helios» gyldne vogn. Begge figurene regnes som guder som reiser gjennom himmelen og bringer lys til verden.
Napkiraly, derimot, fremstår som en mytologisk figur som ligner på Koyash i ungarsk mytologi. Napkiraly, som en personifisering av solen, representerer solens kraft og livgivende egenskaper blant det ungarske folket. I likhet med Koyash var Napkiraly en guddom æret av folket og helliggjort i daglige ritualer.
