I kjølvannet av den dype omveltningen forårsaket av andre verdenskrig, fant Italia seg selv i et kritisk tidspunkt, og dens samfunnsstruktur var dypt sprukket. Fra denne gripende konteksten oppsto det en transformativ kunstnerisk bevegelse som uutslettelig ville omforme banen til det filmiske uttrykket: italiensk neorealisme. Med røtter i en dyp ambisjon om autentisk å skildre de uformidlete forviklingene ved kvotetilværelsen, kapslet italiensk neorealisme inn selve etosen til en nasjon som er i ferd med å forene sin historiske arv, mens den inderlig kartla en bane mot en mer sanselig fremtid.
Historisk sammenheng
Italiensk neorealisme dukket opp i kjølvannet av andre verdenskrig og undergangen til Benito Mussolinis regime, som førte til at den italienske filmindustrien var i uorden. Denne filmatiske bevegelsen signaliserte en dyp kulturell og samfunnsmessig endring i Italia. Neorealistiske filmer brøt bort fra konstruerte fortellinger og tilbød i stedet autentiske, moderne historier, ofte filmet på stedet på grunn av den omfattende skaden som ble påført Cinecittà-filmstudioene under krigen.
Grunnlaget for neorealismen ble lagt av en gruppe filmkritikere tilknyttet magasinet Cinema, inkludert bemerkelsesverdige skikkelser som Luchino Visconti, Gianni Puccini, Cesare Zavattini, Giuseppe De Santis og Pietro Ingrao.
Mange filmskapere som senere ble fremtredende i neorealismen finpusset ferdighetene sine gjennom Calligrafismo-filmer på begynnelsen av 1940-tallet, selv om denne bevegelsen hadde særegne forskjeller fra neorealismen. Elementer av stilen var også tydelige i verkene til Alessandro Blasetti og dokumentarfilmene til Francesco De Robertis. Viktige forløpere til neorealismen inkluderte Jean Renoirs «Toni» (1935) og Alessandro Blasettis «1860» (1934). Både Luchino Visconti og Michelangelo Antonioni samarbeidet tett med Renoir.
Vendepunktet kom våren 1945, etter Mussolinis henrettelse og Italias frigjøring fra tysk okkupasjon. Denne epoken, kalt «den italienske våren», innledet et skifte mot mer realistisk filmskaping. Italiensk kino forlot ekstravagante studiosett, og valgte i stedet for autentiske lokasjoner i både landlige og urbane omgivelser.
Den første ekte neorealistiske filmen, antatt å være Luchino Viscontis «Ossessione», ble utgitt i 1943 under okkupasjonen. Bevegelsen fikk internasjonal anerkjennelse i 1946 med Roberto Rossellinis «Roma Città Aperta», som vant hovedprisen på filmfestivalen i Cannes, og markerte Italias gjenoppblomstring innen filmskaping etter krigen.
På begynnelsen av 1950-tallet opplevde imidlertid italiensk neorealisme en nedgang. Liberale og sosialistiske partier slet med å formidle budskapene sine, og den dystre fremstillingen av fattigdom og fortvilelse i neorealistisk kino kolliderte med en nasjon som søkte fremgang og endring. Etter hvert som Italias økonomi begynte å bli bedre, mistet temaer for neorealisme relevans, og optimisme som var utbredt i amerikanske filmer fikk mer fordel. Den rådende følelsen i den italienske regjeringen etter krigen var ugunstig overfor neorealismen, med Giulio Andreottis bemerkning som understreket dette perspektivet.
Federico Fellinis arbeider, som «La Strada» (1954) og «Il Bidone» (1955), markerte et skifte mot individuell utforskning, som gikk over fra den italienske neorealismens samfunnsmessige bekymringer. Påfølgende italienske filmer på 1960-tallet fokuserte på den menneskelige tilstanden, fordypet seg i personlige behov, fremmedgjøring og kampen for å kommunisere. Denne utviklingen ble speilet i Michelangelo Antonionis filmer som «Deserto Rosso» (1964) og «Blow-Up» (1966), som internaliserte neorealismens essens midt i Italias økonomiske og politiske klima etter krigen.
Etter hvert som 1950-tallet skred frem, bar nye artister, inkludert Sicilias Bruno Caruso, den neorealistiske fakkelen, og viste frem de rå realitetene på steder som Palermos varehus, verft og psykiatriske avdelinger.
Kjennetegn på italiensk neorealisme
Italiensk neorealisme er preget av et sett med særegne kunstneriske og tematiske attributter som til sammen representerer en avvik fra konvensjonelle filmiske paradigmer:
Verisimilitude og sannferdighet: Et kjennetegn på italiensk neorealisme er dens standhaftige forpliktelse til autentisitet og realisme. Filmskapere innen denne bevegelsen unngikk kunsten med studiosett og brukte faktiske lokasjoner, og brukte ofte ikke-profesjonelle skuespillere for å gi fortellingene deres en økt følelse av genuinhet.
Vanlige individer: Neorealistiske filmer graviterte alltid mot fortellinger som understreket de daglige kampene til vanlige individer, ofte hentet fra arbeiderklassen eller fattige deler av samfunnet. Denne forkjærligheten for fortellinger om det vanlige skapte relatabilitet og emosjonell resonans blant publikum.
Minimalisme: Bevegelsens filmatiske estetikk var preget av minimalisme, ved å bruke rudimentære kulisser og usminkede rekvisitter for å fremkalle en rå og unyansert visuell kvalitet. Denne designfilosofien bidro til den visuelle autentisiteten bevegelsen forsøkte å formidle.
Sosiopolitisk kommentar: Kvintessensen av italiensk neorealisme ligger i dens merkbare sosiale og politiske agenda. Disse filmene fungerte som skarpe kritikker av rådende samfunnsspørsmål som fattigdom, arbeidsledighet og klasseforskjeller, og fungerte som kjøretøy for introspeksjon og sosial bevissthet.
Kinematisk teknikk: Et distinkt filmisk leksikon ble utviklet innenfor bevegelsen. Banebrytende regissører som Roberto Rossellini og Vittorio De Sica brukte langvarige filmopptak og dypfokusert kinematografi for å skape en oppslukende filmopplevelse som transporterte seerne inn i karakterenes miljø.
Improvisasjon og spontanitet: Neorealistiske filmskapere tillot ofte improvisasjon blant sine ikke-profesjonelle rollebesetninger, og utnyttet det serendipitøse og uskriptede for å forsterke autentisiteten til karakterinteraksjoner og emosjonelle responser.
Naturalistisk kinematografi: Bevegelsen omfavnet de utilitaristiske fordelene ved naturlig lys og håndholdte kamerateknikker. Ved å unngå konstruerte lysoppsett og ta i bruk håndholdt kameraarbeid, fanget filmskapere subtilitetene til følelser og miljøer på en uformidlet måte.
Barnesentriske fortellinger: Barnets figur antok fremtredende plass i mange neorealistiske fortellinger, og understreket temaer som sårbarhet, uskyld og motstandskraft innenfor rammen av strenge omstendigheter.
Estetisk avvisning: Sentralt i den italienske neorealismens etos var dens målrettede avvik fra de overdådige brillene som ble formidlet av Hollywood. Bevegelsens bevisste avvisning av eskapistisk glamour understreket dens forpliktelse til å presentere et upsmykket tablå av tilværelsen.
De beste filmene om italiensk neorealisme
| Ossessione (1943) Luchino Visconti | Kriminal Melodrama |
| I bambini ci guardano (1944) Vittorio De Sica | Melodrama |
| Roma città aperta (1945) Roberto Rossellini | Krig Drama |
| Sciuscià (1946) Vittorio De Sica | Drama |
| Il sole sorge ancora (1946) Aldo Vergano | Krig Drama |
| Paisà (1946) Roberto Rossellini | Krig Drama |
| Tombolo, paradiso nero (1947) Giorgio Ferroni | Drama |
| Caccia tragica (1947) Giuseppe De Santis | Action Melodrama |
| Germanya anno zero (1948) Roberto Rossellini | Drama |
| Fuga in Francia (1948) Mario Soldati | Drama Thriller |
| La terra trema (1948) Luchino Visconti | Drama |
| Ladri di biciclette (1948) Vittorio De Sica | Drama Kriminal |
| In nome della legge (1949) Pietro Germi | Drama Kriminal |
| Riso amaro (1949) Giuseppe De Santis | Kriminal Drama |
| Stromboli, terra di Dio (1950) Roberto Rossellini | Drama |
| Non c’è pace tra gli ulivi (1950) Giuseppe De Santis | Melodrama |
| Miracolo a Milano (1951) Vittorio De Sica | Komedie Fantasi |
| Bellissima (1951) Luchino Visconti | Drama |
| Umberto D. (1952) Vittorio De Sica | Drama |
| Roma, ore 11 (1952) Giuseppe De Santis | Drama |
| La strada (1954) Federico Fellini | Drama |
| Il ferroviere (1956) Pietro Germi | Melodrama |
| Banditi a Orgosolo (1961) Vittorio De Seta | Drama Kriminal |
| Il demonio (1963) Brunello Rondi | Drama Skrekk |
- Wikipedia contributors. (2023, July 22). Italian neorealism. In Wikipedia, The Free Encyclopedia. Retrieved 21:58, August 12, 2023