Caspar Plautius, 1621
Dagrún Ósk Jónsdóttir, adjunkt ved fakultetet for sosiologi, antropologi og folkloristikk ved Universitetet på Island, skal undervise i et kurs med tittelen «Kannibalisme og kultur» som en del av programmet for videreutdanning denne høsten.1
Kannibalisme, som regnes som et stort tabu i antropologiske, historiske og kulturelle sammenhenger, er et begrep som er både skremmende og spennende for folk flest. Så tenk på det, hva kan være de psykologiske eller sosioøkonomiske årsakene som ville presse en stamme eller et samfunn til å konsumere menneskekjøtt?
For det første står det spesifikt i kursets introduksjonstekst at dette programmet ikke er et matlagingskurs. Målet er å utforske kannibalismens rolle i folklore, litteratur og historiske fortellinger.
Fenomenet kannibalisme, også kjent som «antropofagi» i antropologisk litteratur, er i utgangspunktet delt inn i to kategorier: endokannibalisme og eksokannibalisme. Endokannibalisme refererer til å spise kjøttet til ens egne medlemmer av et samfunn eller stamme, mens eksokannibalisme refererer til å spise kjøttet til medlemmer av fiendtlige eller fremmede stammer.
De første sporene av kannibalisme dateres tilbake til den paleolittiske perioden. Det er mange arkeologiske funn om at neandertalere og tidlige Homo sapiens-grupper praktiserte kannibalisme. Spesielt grottefunn i Moula-Guercy, Frankrike og El Sidrón, Spania, inneholder bevis på at neandertalere praktiserte kannibalisme for både ernæringsmessige og rituelle formål. Spor etter bevisst brudd på bein og uttrekking av marg, samt patologiske bevis som tannmerker og brennemerker, tyder på at neandertalere kan ha engasjert seg i kannibalisme i tider med sult eller dødsritualer.
Forskere tror at kannibalisme kan ha blitt utbredt blant menneskelige grupper, spesielt i den tidlige holocen-perioden, av forskjellige grunner. Arkeologiske bevis fra denne perioden antyder at kannibalisme noen ganger ble utført på grunn av matmangel og noen ganger for rituelle formål. Noen antropologer antyder også at kannibalisme kan ha hatt sosiale funksjoner, som å styrke sosiale bånd, ydmyke fiender eller hedre de dødes ånder. I det aztekiske samfunnet ble kannibalisme, som ble utført etter offerseremonier, ansett som et viktig ritual for å vise respekt for gudene og opprettholde sosial orden.
Den islandske Askepott: Mjaðveig Mánadóttir
Kannibalisme er et vanlig tema i moderne eventyr, selv om det nesten er helt forsvunnet fra moderne tid.
Som Dagrún Ósk Jónsdóttir påpeker, er den islandske versjonen av Askepott et godt eksempel. I denne versjonen ser hovedpersonen, Mjaðveig Mánadóttir, hvordan søstrene hennes blir slaktet og lagt i salttønner. Senere i eventyret blir historien enda mer skremmende når stemoren blir til en fæle trollkvinne etter å ha spist sine egne døtre.
«Det som skremmer oss fascinerer oss også.»
Dagrún Ósk Jónsdóttir trekker frem de motstridende effektene av kannibalisme, som mange andre skremmende fenomener, på menneskelig psykologi. Hun påpeker at det som skremmer oss også fascinerer oss. Derfor er disse temaene ofte omtalt i populærkulturhistorier, skrekkfilmer og podcaster.
Kurset vil bestå av to samlinger
Kurset med tittelen “Kannibalisme og kultur” vil bestå av to kveldssamlinger 29. oktober og 5. november, fra kl. 20.00 til 22.00. De som ønsker å delta på kurset kan melde seg på online på Endurmenntun HÍ.
- Guðmundsdóttir, Auður Ösp (2024-07-14). «Fræðir áhugasama um mannát – Vísir«. visir.is (in Icelandic). Retrieved 2024-08-21.[↩]