Bildekreditt: Altay Coşkun & Stone Chen, Waterloo ON ©️CC BY-SA 4.0
Mellom 800- og 600-tallet f.Kr. satte gamle greske bystater i gang en storstilt koloniseringsprosess på Svartehavskysten med økonomiske, demografiske og politiske bekymringer. Denne bevegelsen, kalt «gresk kolonisering», førte til alvorlige sosioøkonomiske og kulturelle transformasjoner i lokalsamfunnene i regionen. Selv om noen kilder presenterer denne prosessen som bare en ensidig utvidelse av handel og sivilisasjon, brakte den i realiteten kolonisering, tvungen migrasjon og kulturell erosjon for urfolk.
Årsaker til kolonisering av Svartehavet
Det er mange faktorer som utløste koloniseringsprosessen. Først kan vi nevne befolkningsveksten som ble opplevd på det antikke greske fastlandet. Befolkningsveksten førte til utilstrekkelige jordbruksressurser. Kontrollen over jordene av aristokratiske familier og marginaliseringen av småbønder økte behovet for nye landområder. Av denne grunn ble spesielt Svartehavskysten, De egeiske øyer og Vest-Anatolia viktige koloniseringsområder hvor overskuddsbefolkningen ble rettet. De gamle grekerne prøvde å overvinne sine økonomiske vanskeligheter ved å øke jordbruksproduksjonen i disse nye bosetningene. Dessuten bidro disse migrasjonsbølgene også til spredningen av antikkens gresk kultur over en enorm geografi.
Økonomiske faktorer var også blant hovedårsakene til koloniseringen. Etter hvert som befolkningen i antikke greske bystater vokste, økte etterspørselen etter landbruksprodukter. Hvete, spesielt hentet fra den nordlige Svartehavsregionen, spilte en avgjørende rolle i å mate store byer som Athen. Disse koloniene var av stor betydning for bærekraften til den agrariske økonomien.
I tillegg lettet kolonier kontrollen av handelsruter til fordel for de gamle grekerne. Koloniene i Svartehavet, som bidro til utvidelsen av gresk handel, styrket de økonomiske forbindelsene mellom Egeerhavet og Middelhavsregionen med Øst-Europa og Asia, og ga grekerne betydelige økonomiske fordeler.
Videre tillot de nye markedene og havnene etablert i koloniene greske kjøpmenn å være mer effektive i maritim handel. Produkter som keramikk, olivenolje, vin og metallarbeid ble distribuert til forskjellige regioner gjennom disse koloniene, og bidro til revitaliseringen av den antikke greske økonomien.
En annen årsak til kolonisering var de politiske omveltningene og den interne uroen i den antikke greske verden. Kampene mellom bystater, økonomiske kriser og aristokratisk press førte til at mange mennesker søkte nye bosettinger på jakt etter et friere liv. I denne sammenhengen fungerte kolonisering som en fluktmekanisme. Spesielt bønder under gjeld og grupper som flyktet fra politisk undertrykkelse flyttet i håp om å etablere et bedre liv for seg selv i de nye koloniene. I tillegg implementerte noen bystater kontrollert koloniseringspolitikk for å redusere intern uro og ledet visse grupper til disse nye landene.
Tatt i betraktning alle disse faktorene kan man se at koloniseringen av Svartehavet ikke bare var en migrasjonsbevegelse, men også en mangefasettert prosess som førte til økonomiske, politiske og sosiale transformasjoner. Denne prosessen utvidet grensene til den antikke greske verden, økte kulturelle og økonomiske interaksjoner og muliggjorde etableringen av broer mellom forskjellige sivilisasjoner. Denne utviklingen hadde imidlertid også negative sider. For det første resulterte den kulturelle spredningen forårsaket av kolonisering i assimilering av de innfødte folkene og tap av deres kulturelle identiteter. Forholdet etablert av de greske nybyggerne med de innfødte folkene kunne noen ganger være utfordrende, og landkonflikter og presset på lokalbefolkningen økte. Disse spørsmålene vil bli diskutert separat i de følgende delene av artikkelen.
Koloniseringsprosessen
Pionerene for koloniseringen av Svartehavet var miletianerne. Milet var en av de mest innflytelsesrike antikke greske bystatene som åpnet seg fra Egeerhavet til Svartehavet. Fra den vestlige kysten etablerte miletianerne viktige bosetninger som Sinope, Amisos, Trapezus, Histria, Bathus, Phasis, Pantikapaion, Myrmecium og Nymphaion. Disse bosetningene ble sentre for både handel og spredning av gammel gresk kultur, og spilte en viktig rolle i utformingen av den økonomiske og kulturelle strukturen i Svartehavet. Miletianernes erfaring innen sjøfart og handel var et eksempel for andre gamle greske bystater og var en viktig faktor i etableringen av disse bosetningene.
Følgende tabell viser navnene og hovedkarakteristikkene til noen av de antikke greske bosetningene etablert i Svartehavet:
| Sinope (Tyrkia) | Sinope ble grunnlagt av Miletus-kolonister på 700-tallet f.Kr. Det ble et av de viktige sentrene for koloniseringen av Svartehavet. Som en rik havneby spilte den en stor rolle i handel og kulturell samhandling. Det er også kjent som fødestedet til den berømte filosofen Diogenes. |
| Amisos (Tyrkia) | Amisos, det eldgamle navnet på dagens Samsun, ble grunnlagt av Miletus-kolonister på 700-tallet f.Kr. Byen skilte seg ut som en viktig bygd, spesielt når det gjelder handelsruter. Byen ble opprinnelig kalt Peiraieus til ære for den greske generalen Perikles, men senere ble navnet «Amisos» avledet fra det luvianske ordet «Amissa», som betyr «modergudinnens by». |
| Trapezus (Tyrkia) | Trapezus, det eldgamle navnet på Trabzon, ligger i Pontus-regionen. Denne kolonien ble grunnlagt av de gamle grekerne på 700-tallet f.Kr., og var et viktig bosettingssenter når det gjelder både handel og militær strategi. Over tid kom det under påvirkning av de romerske og bysantinske rikene og gjennomgikk en kontinuerlig kulturell transformasjon gjennom historien. |
| Histria (Romania) | Histria er en gammel gresk koloni som ligger ved Svartehavskysten i dagens Romania. Det ble grunnlagt på 700-tallet f.Kr. av kolonister fra Milet. Histria var spesielt kjent for sin maritime handel. Det er også hjemsted for en rekke arkeologiske funn. |
| Bathus (Georgia) | Bathus, et av de gamle navnene på dagens Batumi, er en gresk koloni som ligger i det vestlige Georgia. Denne byen ble grunnlagt på 600-tallet f.Kr., og er en av de viktige bosetningene som viser innflytelsen fra de gamle grekerne på den østlige bredden av Svartehavet. |
| Phasis (Georgia) | Phasis ligger i nærheten av dagens Batumi i Georgia, og er også det eldgamle navnet på byen Poti. De gamle grekerne koloniserte området på 600-tallet f.Kr. |
| Pantikapaion (Ukraina) | Pantikapaion, som ligger på dagens Krim-halvøy, ble grunnlagt av Miletus-kolonister på 600-tallet f.Kr. Pantikapaion spilte en viktig rolle i å bringe gresk kultur nord for Svartehavet. Det var et viktig senter for både handel og kulturell samhandling. |
| Nymphaion (Ukraina) | Nymphaeum var en gammel gresk koloni på den nordlige kysten av Svartehavet, i dagens Ukraina. De gamle grekerne etablerte et rikt handelssted her og blandet seg med lokalbefolkningen. |
| Chersonesos (Ukraina) | Denne byen ligger på Krim-halvøya, og ble grunnlagt av kolonister fra Milet på 500-tallet f.Kr. Den utviklet seg videre i senere perioder under påvirkning av Romerriket. |
| Cimmerium (Ukraina) | Cimmerium lå på østkysten av det som i dag er Ukraina, nær Azovhavet. Denne greske kolonien ble grunnlagt på 600-tallet f.Kr., og var spesielt kjent for sine forhold til skyterne. |
| Odessos (Bulgaria) | Odessos (dagens Varna) ligger i Bulgaria og ble grunnlagt av kolonister fra Milet på 700-tallet f.Kr. Ligger i en strategisk posisjon for handel, var denne kolonien en av de største havnebyene i regionen. |
Koloniseringsprosessen begynte generelt med handelsavtaler, men over tid ble militære intervensjoner og konflikter med urfolk uunngåelige. Thrakerne, skyterne, kimmererne og andre lokalsamfunn motsto av og til de gamle grekernes fremmarsj. Disse motstandene ble ofte undertrykt på grunn av grekernes overlegenhet i maritime anliggender, deres avanserte marinestyrker og sterke organisatoriske ferdigheter. Motstanden fra lokalbefolkningen fremhever at koloniseringen av Svartehavet var en kompleks og noen ganger smertefull prosess. Mens kolonisering førte til positiv utvikling som økt handel, undergravde den også i noen tilfeller den kulturelle og økonomiske uavhengigheten til urfolk.
Økonomiske konsekvenser av koloniseringen av Svartehavet
Under koloniseringen av Svartehavet økte de gamle grekerne jordbruksproduksjonen og utvidet korneksporten. Spesielt ble landene i dagens Ukraina, Romania og Bulgaria hovedkilden til korn for de greske bystatene. Imidlertid førte disse landbruksaktivitetene til at lokalbefolkningen ble ekskludert fra produksjon og mistet sin økonomiske uavhengighet. Lokale bønders avhengighet av greske kjøpmenn økte de økonomiske ubalansene i regionen og forsterket ulikhetene i landbrukssektoren.
Maritim handel var en av de viktigste økonomiske fordelene ved koloniseringen av Svartehavet. De gamle grekerne utvidet sine kommersielle nettverk med Egeerhavet og Middelhavsregionen gjennom havnebyene de etablerte i Svartehavet. Dette skapte imidlertid et lite konkurransedyktig miljø for lokale kjøpmenn og førte til kommersiell monopolisering. Lokale markeder falt under påvirkning av greske varer, noe som gjorde det umulig for urfolksprodusenter å konkurrere.
Svartehavets rike mineralforekomster, spesielt gull, sølv og jern, ble systematisk utvunnet av greske kolonier. Mens disse ressursene i stor grad styrket økonomien i greske bystater, hadde ikke lokalbefolkningen rettferdig fordel av denne rikdommen. Urfolkssamfunn ble ofte ansatt i gruvedrift, noe som førte til økende regional utnyttelse.
Fiskeindustrien var en annen viktig kilde til profitt for de gamle grekerne i Svartehavet. Spesielt handel med tunfisk fikk enorm verdi på de greske markedene. Imidlertid førte disse aktivitetene til at lokalbefolkningen mistet sine tradisjonelle livsopphold. Med sin teknologiske overlegenhet innen sjøfart, monopoliserte grekerne regionale vannressurser, og reduserte inntektene til urfolks fiskesamfunn betydelig.
En annen konsekvens av koloniseringen var den demografiske transformasjonen av regionen. Grekerne implementerte migrasjonspolitikk for å styrke koloniene sine, noe som i noen områder reduserte lokalbefolkningen til en minoritet. Greske kolonister tok kontroll over urbefolkningens land, og fikk dominans over jordbruk, handel og industri. Dette førte til omfordeling av økonomiske ressurser til fordel for greske nybyggere.
Omstruktureringen av handelsruter endret fundamentalt den økonomiske balansen i Svartehavsregionen. Gresk-kontrollerte havnebyer gjorde lokale økonomier avhengige av dem, noe som svekket den økonomiske autonomien til urbefolkningen. Tidligere selvforsynte befolkninger, som balanserte produksjon og forbruk innenfor sine egne markeder, ble integrert i det greske økonomiske systemet.
Oppsummert, mens kolonisering av Svartehavet ga store økonomiske fordeler for greske bystater, førte det også til økonomisk utnyttelse, kommersiell urettferdighet og sosial ulikhet for urbefolkningen. Grekerne brukte regionen til å tjene sine egne økonomiske interesser, monopoliserte ressurser og gjorde lokalsamfunn avhengige gjennom skattlegging og obligatoriske handelssystemer.
Ikke desto mindre hadde regionen også fordel av økte kommersielle forbindelser med Middelhavet, og jordbruk, gruvedrift og håndverk utvidet seg. Det greske handelsnettverket tillot lokale folk å få tilgang til internasjonale markeder for produkter som korn, fisk, tømmer og metall, noe som førte til økonomisk vekst for visse urfolksstammer. I tillegg introduserte greske kjøpmenn avanserte landbruksteknikker og urbaniseringsmodeller, noe som forbedret regionens totale produksjonskapasitet.
Kulturelle og sosiale konsekvenser av koloniseringen av Svartehavet
En av de mest fremtredende effektene av koloniseringen av Svartehavet var de nye relasjonene som ble dannet med urfolk og de interkulturelle interaksjonene som fulgte. De greske bosetningene i Svartehavet økte det kulturelle mangfoldet i regionen, som til slutt ble en integrert del av regionens identitet. Etableringen av nye bosetninger og den økende greske befolkningen førte imidlertid til tap av urbefolkningsland og en avgang fra tradisjonelle levemåter. Dette skiftet banet også vei for endringer i lokal tro og tradisjoner over tid.
Under påvirkning av kolonistene spredte gresk polyteisme seg langs Svartehavskysten, og lokale hedenske tro og ritualer ga gradvis plass for tilbedelsen av greske guder og gudinner.
Noen lokalsamfunn som vedvarte langs Svartehavet begynte å forlate sin tradisjonelle praksis for å tilbe greske guder fra 700-tallet fvt og fremover. Som et resultat ble eldgamle ritualer og feiringer gradvis glemt. Tilbedelsesseremonier utført ved religiøse sentre, som involverte deltagelse av urfolk, førte til blanding av noen gamle trosretninger med elementer av gresk mytologi, og skapte en ny religiøs forståelse. Imidlertid førte denne transformasjonen til at mange lokale tradisjoner forsvant, og førte til og med til forsømmelse av urbefolkningens guder og gudinner.
Slavehandel
Slavehandelen var et betydelig sosialt aspekt ved koloniseringen av Svartehavet. Antikke greske forfattere som Herodot og Strabo ga informasjon om at Svartehavsregionen er et sentralt senter for slavehandel. Slaver samlet fra thrakerne, skyterne, kimmererne og andre lokale stammer ble solgt til greske kjøpmenn på grunn av årsaker som konflikt, krig, gjeld og andre. Denne praksisen bidro også til svekkelsen av den sosiale strukturen i regionen.
Slaver brakt fra Svartehavet ble vanligvis ført til store greske markeder som Athen, Efesos, Korint og andre, hvor de ble brukt i landbruk, gruvedrift og innenrikstjeneste.
For å lese artikkelen på originalspråket, klikk her: Black Sea Colonization: Economic and Social Consequences of Greek Expansion
- Ivantchik, Askold. «The Greeks and the Black Sea: the earliest ideas about the region and the beginning of colonization.» The Northern Black Sea in Antiquity: Networks, Connectivity, and Cultural Interactions (2017): 7-25.
- Emir, Osman. (2011). «Grek Kolonizasyon Dönemi’nde Karadeniz’de Önemli Bir Geçim Kaynağı: Köle Ticareti.» Karadeniz İncelemeleri Dergisi, 10(10).
- Tsetskhladze, Gocha R., ed. «The Greek colonisation of the Black Sea area: historical interpretation of archaeology«. Vol. 121. Franz Steiner Verlag, 1998.
- Drews, Robert, and Ömer Çapar. «Karadeniz’de en eski Grek Yerleşmeleri.» Tarih Araştırmaları Dergisi 15.26 (1991): 303-327.