Tasjtykkulturen og de mystiske begravelsesmaskene i Jenisej-dalen

Begravelsesmasker fra Tasjtykkulturen
Begravelsesmasker fra Tasjtykkulturen, nesten 1800 år gamle (Eremitagemuseet)
Foto: dibattista (Flickr) ©️CC BY-SA 2.0

Tasjtykkulturen var en av de arkeologiske kulturene som dukket opp i Sibir under jernalderen. I mange aspekter kan det betraktes som etterfølgeren til Tagarkulturen.

Geografisk kontekst

Beliggende i hjertet av Jenisej-dalen i Sibir, dukket Tasjtykkulturen opp i løpet av sen jernalder, og kastet sin historiske glød fra det 1. århundre til det 4. århundre. Plassert i Minusinsk-depresjonen, blomstret dette kulturelle fenomenet fra 1. til 4. århundre, og etterlot et uutslettelig preg på det historiske landskapet i regionen.

Plassering av Tasjtykkulturen
Plassering av Tasjtykkulturen

Jenisej-dalen tilbød en grobunn for Tasjtykkulturen til å slå rot og trives. Avgrenset av den majestetiske Jenisej-elven på den ene siden og flankert av Sayan-fjellene på den andre, spilte den geografiske konteksten til denne regionen en sentral rolle i utformingen av Tasjtyks livsstil. Elva var ikke bare en betydelig vannkilde for landbruket, men også en naturlig handelsvei for Tasjtykkulturen.

Minusinsk-depresjonen med sitt svakt bølgende terreng og fruktbare jordsmonn bidro til landbrukspraksis, og gjorde det mulig for Tasjtyk-folket å drive jordbruk og dyrke avlinger som holdt oppe deres voksende befolkning. I tillegg tilbød det omkringliggende landskapet rikelig med beiteland for å gjete husdyr, noe som ytterligere bidro til deres livsoppholdsstrategier.

Reis inn i fortiden

Tasjtykkulturen, omhyggelig belyst gjennom undersøkelsene utført av den russiske arkeologen Sergei Teploukhov, antydet en nyansert fortelling om kulturell evolusjon. Til å begynne med så indoeuropeiske påvirkninger ut til å ha vevd seg inn i det kulturelle stoffet, bare for senere å gi fra seg sin dominans til det kirgisiske folkets standhaftige bølge, en transformasjon som utspilte seg rundt det 3. århundre. Tasjtykkulturens omfavnelse av det kirgisiske folket bar en kompleksitet som setter spor i den kulturelle fortellingen.

Midt i prakten til Jenisej-regionen blomstret Tasjtykkulturen, og etterlot seg et spor av bosetninger og bakkeforter som fortsetter å engasjere moderne arkeologiske undersøkelser. Mest gjenklang blant deres arkitektoniske bragder var de monumentale barrows-krypt-strukturene, som ved utgraving avslørte en haug med leire- og metallkar, intrikat utformede ornamenter og gjenstander som vekker fantasien. Ved å dykke videre, avslørte gåten med petrografiske utskjæringer seg selv, etset historier inn i steinene.

Gjenstander fra Tasjtykkulturen
Gjenstander fra Tasjtykkulturen (Krasnoyarsk regionale museum)
Foto: Vyacheslav Bukharov (Wikimedia) ©️CC BY-SA 4.0

Gravstedene hvisket fortidens hemmeligheter, og avslørte lærreplikaer av menneskelige former, hodene deres innhyllet i delikat stoff og utsmykket med levende pigmenter. Spesielt har disse figurene vugget i seg små skinnposer, et vitnesbyrd om symbolikk og ritualer, som kanskje representerte essensen av magen og beskyttet asken til de avdøde. I nærheten ligger miniatyrer av sverd, piler og kogger, som understreker en ærbødighet for etterlivet og en tilhørighet til nedskalerte kopier. Denne kulturelle mosaikken, utsmykket med dyremotiver som reflekterer den skyto-altaiske stilen, bar den ekstra innflytelsen fra det fjerne kinesiske riket, og skapte koblinger mellom divergerende verdener.

I området rundt Minusinsk, innenfor Oglahty-kirkegården, avdekket Leonid Kyzlasovs utforskninger et fengslende tablå av mumier utsmykket med utsmykkede begravelsesmasker i gips. Disse maskene, som fremkaller vest-eurasiske trekk med et snev av østasiatisk innflytelse, avslører en fengslende blanding av forfedrehistorier. Hvilke historier forteller disse maskene om personene de prydet? I kombinasjon dukket intakte pelshatter, silkeplagg og fottøy opp fra jordens omfavnelse, og resonerte med hvisking fra en svunnen tid. I dag pryder disse restene de hellige salene til Eremitasjemuseet i St. Petersburg, Krasnoyarsk Regional Museum og Moscow State Historical Museum, og kapsler inn arven fra Tasjtykkulturen og de mystiske historiene den etterlot seg.

Begravelsesmasker fra Tasjtykkulturen
Begravelsesmasker fra Tasjtykkulturen (Republikken Khakasia)
Foto: Joanbanjo (Wikimedia) ©️CC BY-SA 3.0

Rollen til begravelsesmasker i Tasjtykkulturen

Begravelsesmasker innenfor Tasjtykkulturen har dyp betydning som kulturelle gjenstander som manifesterer varige ekko av antikken og ritualer gjennomsyret av likhuskonnotasjoner. Attributtene og funksjonene som karakteriserer disse maskene viser en dynamisk variasjon basert på divergerende teoretiske paradigmer og perspektiver.

Maskene, vanligvis laget av materialer som bronse, tre eller keramikk, skildrer på en intrikat måte det fysiske ansiktet til den avdøde personen. Utgående fra disse ansiktene, antas en synergi av religiøs hengivenhet og spiritualitet at disse maskene beskyttet kjernen til den avdøde og hjalp deres reise til livet etter døden. Noen prinsipper gir en formodning om at disse maskene kan ha vært medvirkende til å symbolsk presentere sjelen til den avdøde for guddommelige enheter, og dermed sikre deres godkjenning og innlemmelse.

Et alternativt utsiktspunkt postulerer begravelsesmaskene som symbolske fortroppene for arven båret av den avdøde, og fungerer som mnemoniske gjenstander som sikrer den evige erindring av individet i den familiære matrisen. Det er tenkelig at disse maskene fungerte som voktere av sosiopolitisk status og omdømmemessig integritet, og dermed innskrev en rolle av betydelig betydning. Innenfor denne rubrikken fungerer maskene som kanaler for å opprettholde posthume erindringer og skape kontinuitet i teppet av bånd mellom generasjoner.

En alternativ avhandling fremmer forestillingen om at maskene ble laget med det eksplisitte målet å etablere et grensesnitt med dødsriket. I svunne tidsepoker var det en rådende tro som satte samspillet mellom sjeler utover det jordiske skillet. I denne sammenhengen er det plausibelt at disse maskene ble tenkt som instrumenter som letter overgangen til sjeler til de dødes herredømme og dessuten forenkler deres samhandling med de levendes rike.