Ekstraordinære funn i Israel: Menneskehodeskaller og oljelamper i Te’omim-hulen peker på nekromanti

Ekstraordinære funn i Israel: Menneskehodeskaller og oljelamper i Te’omim-hulen peker på nekromanti

Nyere arkeologiske funn i Te’omim-hulen kaster lys over religiøs praksis som dateres tilbake til slutten av det andre århundre e.Kr., ifølge en studie publisert i Harvard Theological Review.1

Hulen, som antas å være dedikert til en underverdens guddom, har lenge fascinert forskere på grunn av dens dype gropen, strømmende vår og assosiasjonen med fruktbarhet og helbredelse. Avdekket gjenstander, inkludert keramiske oljelamper, mynter, keramikk og eldgamle gjenstander fra forskjellige tidsperioder, har avdekket et mysterium rundt hulens formål og dens betydning for eldgamle ritualer.

Arkeologer, som flittig utforsket de intrikate dypet av stedet, gjorde en rekke fengslende og spennende funn, og avduket en mangfoldig samling av gamle gjenstander nøye skjult i de arkeologiske lagene. Blant de bemerkelsesverdige funnene var en øks fra middels bronsealder, to intrikat utformede spydspisser med sokkel, en utsøkt jugle fra tidlig bronsealder og en samling spennende oljelamper fra sen-romersk tid. Tilstedeværelsen av disse gjenstandene, som spenner over forskjellige tidsperioder, fremkaller en dyp følelse av målrettet kurering, noe som antyder at de bevisst ble samlet og deponert sammen.

Av spesiell interesse er de rundt 120 bemerkelsesverdig bevarte oljelampene som ble oppdaget i hulen. Disse lampene, som stammer fra den senromerske og tidlige bysantinske perioden, ble bevisst skjult i skjulte og utilgjengelige sprekker. Arkeologer mener at disse lampene hadde en hensikt utover å gi lys, noe som tyder på en dypere mening og en mulig forbindelse til mystiske praksiser.

Menneskehodeskaller og keramiske oljelamper kaster lys over magiske ritualer

En overraskende åpenbaring i Te’omim-hulen var oppdagelsen av tre menneskehodeskaller i avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige områder. Mens to av hodeskallene så ut til å ha blitt flyttet av rotter, ble den tredje med hensikt plassert på toppen av fire keramiske oljelamper. Denne bevisste ordningen antyder en målrettet handling. Disse hodeskallene, sammen med lampene, hadde sannsynligvis en rolle i et magisk ritual som fant sted under den sene romerske perioden, og ga innsikt i datidens komplekse tro og tradisjoner.

Gjennom sin omfattende forskning la forskere ut på en reise for å kontekstualisere disse funnene ved å fordype seg i gammel litteratur og dokumenter knyttet til magiske praksiser. Deres grundige undersøkelser avslørte at disse mystiske ritualene ofte sentrerte seg rundt spesifikke steder og målrettet bruk av spesielle gjenstander. Spesielt innebar disse praksisene inkorporering av kroppsdeler fra mennesker og dyr for å etablere dype forbindelser, samt transformasjon av vanlige husholdningsartikler til instrumenter med magisk betydning.

Senromerske magiske ritualer (Te'omim-hulen)
Oljelamper og en menneskeskalle
Foto: B. Zissu (Te’omim Cave Archaeological Project)

Tilstedeværelsen av over 100 keramiske oljelamper og flere menneskelige hodeskaller i Te’omim-hulen antyder at den sentrale kultiske seremonien involverte plassering av oljelamper som tilbud for å hylle underjordiske krefter. Dette indikerer at ritualer ble utført for å vekke den avdøde og få glimt av fremtiden. Oppdagelsen av menneskehodeskaller avslører imidlertid et annet aspekt ved disse seremoniene.

Mens æren av menneskeskaller hovedsakelig ble observert i den britiske regionen av Romerriket, indikerer bevis fra forskjellige kilder at de ble brukt over hele imperiet, inkludert Palestina og områdene rundt, i nekromantiske ritualer og kommunikasjon med de døde. Slike seremonier fant ofte sted i gravhuler eller huler som antas å tjene som inngangsporter til underverdenen.

Te’omim-hulen ligger mellom byene Aelia Capitolina og Eleutheropolis, og befinner seg i et område som hovedsakelig var bebodd av ikke-jødiske innbyggere under den sene romerske perioden. Selv om det er indikasjoner på begrenset jødisk deltakelse i de observerte kultiske praksisene, er det sannsynlig at flertallet av deltakerne var ikke-jødiske innbyggere i regionen. Denne hypotesen får støtte fra det faktum at Te’omim-hulen ligger i nærheten av en betydelig ikke-jødisk befolkning som dukket opp etter Bar Kokhba-opprøret.

Menneskehodeskaller og oljelamper i senromerske magiske ritualer

Menneskehodeskaller ble brukt i senromerske magiske ritualer som potente gjenstander gjennomsyret av symbolsk og overnaturlig kraft. Disse hodeskallene ble nøye utvalgt og forberedt, ofte ved å fjerne underkjeven og rengjøre interiøret. De nøyaktige årsakene til denne utvelgelsesprosessen er fortsatt spekulative, men det er tydelig at bruken av menneskeskaller hadde dyp betydning innenfor den rituelle rammen.

Tilstedeværelsen av menneskelige hodeskaller i magiske ritualer kan spores tilbake til en rekke sammenhenger, inkludert nekromanti og spådom. Disse ritualene var rettet mot å etablere kommunikasjon med den avdøde og få veiledning eller kunnskap fra ånderiket. Hodeskallen, som representerer det fysiske karet til den avdøde, fungerte som en kanal for disse overjordiske interaksjonene.

I riket av nekromanti, praksisen med å kommunisere med og utnytte kreftene til de døde, spilte menneskeskallen en sentral rolle. Det ble antatt at hodeskallen inneholdt essensen til individet, og beholdt deres visdom, erfaringer og forbindelse til det åndelige planet. Gjennom nøye utvalg og forberedelse av disse hodeskallene, forsøkte utøvere å utnytte denne akkumulerte kunnskapen og overnaturlige energien. Ved å påkalle tilstedeværelsen til den avdøde gjennom hodeskallen, trodde utøverne at de kunne få innsikt, veiledning og til og med manipulere kreftene i etterlivet.

Spådom, en annen kontekst der menneskelige hodeskaller ble brukt, innebar å søke kunnskap om fremtiden eller skjulte sannheter gjennom overnaturlige midler. Innenfor disse ritualene fungerte hodeskallen som et samlingspunkt for spåmannen, og gjorde det mulig for dem å gå inn i en økt bevissthetstilstand og etablere en forbindelse med åndeverdenen. Det ble antatt at hodeskallen hadde evnen til å avsløre hemmeligheter og kommunisere meldinger fra det hinsides. Spåmenn tolket ofte tegn og varsler, for eksempel sprekker på hodeskallen, som meldinger fra de åndelige enhetene de forsøkte å kommunisere med.

Bortsett fra bruken av menneskehodeskaller, var oljelamper viktige verktøy i senromerske magiske ritualer, og ga både belysning og symbolsk betydning. Disse lampene ble vanligvis laget av leire eller bronse og var ofte utsmykket med intrikate design og inskripsjoner. Bruken av oljelamper innenfor magiske ritualer var nært knyttet til begrepet lys som en transformativ kraft og dets assosiasjon med åndelig belysning.

Oljelampens flamme fungerte som en metaforisk representasjon av guddommelig eller overnaturlig opplysning, som symboliserer belysningen av skjult kunnskap, åndelig oppvåkning og tilstedeværelsen av høyere krefter. Handlingen med å tenne lampen og påkalle lysets krefter ble antatt å fjerne mørke, uvitenhet og ondsinnet påvirkning. På denne måten ble oljelampen en kanal for åndelig energi, og fungerte som et fyrtårn for å tiltrekke seg velvillige ånder og for å beskytte mot ondsinnede krefter.

Dessuten hadde de dekorative motivene og inskripsjonene som prydet oljelampene ofte symbolsk betydning. Disse designene kan inkludere religiøse symboler, mytologiske figurer eller magiske sigiler, hver gjennomsyret av sine egne esoteriske betydninger. Ved å inkorporere disse symbolene i oljelampene, forsøkte utøvere å forbedre deres effektivitet og etablere en dypere forbindelse med de åndelige kreftene de forsøkte å påkalle.

  1. «Oil Lamps, Spearheads and Skulls: Possible Evidence of … in the Te’omim Cave, Judean Hills«, Eitan KLEIN & Boaz ZISSU, Harvard Theological Review, Cambridge University Press, July 4, 2023, 116(3), 399-421^
Subscribe
Notify of
guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments