Mytologiske enheter og eventyrkarakterer er viktige ved at de bærer spor av den sosiale underbevisstheten til kulturen de tilhører. Samfunn som levde under lignende sosiokulturelle forhold trodde ofte på lignende skumle enheter. Av denne grunn har lignende enheter dukket opp i litteraturen under forskjellige navn i mange samfunn hvis røtter strekker seg til de eurasiske steppene. Som et resultat av kulturell interaksjon har disse utviklet seg til dagens populære skrekkkarakterer som vampyrer og varulver.
Aldacı Han og Åndenes Dag
Aldacı Han er navnet på en mytologisk enhet i turkiske og altai-myter. Det antas at han ble sendt av underverdenens gud, Erlik Han. Selv om det i noen tekster antydes at han er en slags dødsgud, er dette ikke sant.
Kort sagt, Aldacı Han er enheten som tilsvarer dødsengelen i turkisk mytologi. Som man kan forvente, er han ansvarlig for å samle sjelene til de hvis dødstid er inne.
I populærkulturen blir dødsengler ofte fremstilt som et kledd skjelett med en ljå i hånden. Imidlertid er Aldacı Han avbildet som en sterk og velbygd mann, kledd i svart, som rir på en svart hest.
Tidligere, i 40 dager, kunne ikke ting tas ut av huset der Aldacı Han kom inn.1 Fordi det pleide å bli trodd at onde ånder under kommando av Aldacı Han streifer rundt i huset i 40 dager. Da denne perioden var over, pleide Üzüt Bayram, også kjent som Spirits Day, å bli feiret av slektningene til den avdøde.
Se også: Døden og Åndenes Dag i Turkisk Mytologi
I noen regioner pleide huset å bli forbannet med einergrener for å drive bort åndene under kommando av Aldacı Han.2 Selv i dag brukes einer i mange fellesskap for åndelig rensing.
Alkarısı: Hun Spiser Lever av Babyene
Alkarısı, også kjent som Albis, er navnet på en hekselignende ond kvinne kledd i rødt i turkisk mytologi. Hun er vanligvis avbildet som stygg, som andre onde mytologiske skapninger, men sies noen ganger å være utuktig og forførende, som en succubus.
Alkarısı hjemsøker alltid gravide, barske kvinner eller barn.
Se også: Alkarısı: En Hekselignende Kvinne i Turkisk Mytologi
Den viktigste proteinkilden til Alkarısı er leveren. Det er den største glede for henne å spise leveren til nyfødte babyer. Men noen ganger kan hun også ta leveren til den fødende kvinnen.
Demirkıynak
Demirkıynak eller Temirkıynak er navnet på en legendarisk ond kvinne. Hun er kjent som Demirtırnak i Anatolia, og Jeztırnak i Kasakhstan og Kirgisistan. Det antas at hun er redd for vann. Det sies at hun er datteren eller søsteren til en legendarisk gigant ved navn Tepegöz. Hun er avbildet som en demonisk skapning som bor i skogen. Neglene hennes er laget av jern.
Navnet hennes er ofte nevnt i legendene om Çanakkale og Balıkesir i Anatolia. Det anbefales å løpe til nærmeste vannkilde som en innsjø, elv eller hav, når Demirkıynak blir sett.
I følge den aserbajdsjan-fødte filologen Beydili er Demirkıynak av sjamanistisk opprinnelse og er i slekt med døtrene til Erlik, undergrunnsguden.3
Erbörü og İtbarak-folket
Erbörü er den tyrkiske ekvivalenten til varulv. Det er avledet fra ordet «er» som betyr mann og «börü» som betyr ulv på gammeltyrkisk språk.
En annen skapning som ligner varulver kalt Erbörü er folket i İtbarak. I følge legender er İtbarak navnet på et hundehodet folk som bor i de mørke landene i Nordvest-Asia. Utenfor denne regionen er riket av merkelige ikke-menneskelige skapninger.4
Arçura: En Skogsånd
Arçura er en skogånd i turkisk mytologi. Det er også kjent som Arçuri, Arçuray og Arsuri.
Arçura er vanligvis avbildet som en antropomorf figur hvis kropp er dekket med langt hår. I så henseende ligner den på Karakoncolos i anatolisk og gresk folklore. Bortsett fra å være dekket med lange hår, varierer dens fysiske egenskaper fra region til region. Det sies å være like høyt som trær i noen regioner og kort som gress i andre. Armene og håret er langt opp til knærne.
Arçura bor vanligvis i skoger og daler. Den kan drepe folk den ønsker å skade ved å kile dem. Som mange onde skapninger er den redd for vann.5
Selv om Arçura ofte omtales som ond, har den også positive egenskaper når det gjelder å beskytte dyreliv og skoger.
Abra og Yutpa
Abra og Yutpa er to store underjordiske monstre i turkisk mytologi og altaisk sjamanisme. De er avbildet som slanger, drager og krokodiller.6
Abra og Yutpa er kjent som grådige monstre som sluker alt de ser. Uansett hva de spiser, blir de ikke mette. Begge bor i det underjordiske havet kalt Pay Tengis, nær elven kalt Toybadım. De vokter det jernlagde svarte palasset til Erlik Han.7
Pay Tengis er navnet på et flott underjordisk hav i turkisk mytologi.
Toybadım er navnet på en underjordisk elv i turkisk mytologi. Den er laget av folks tårer.
Noen Altai-sjamaner har tilbehør som symboliserer Abra og Yutpa i klærne.
Filolog Celal Beydili sa at Yutpa også er kjent som Ker Yutpa og Ker Balık. I følge mytene fortsetter alle levende ting svelget av Yutpa sin eksistens i det mørke riket inne i Yutpa.8
Azmıç: Ånden som Villeder Folk
Azmıç er en ond ånd som villeder folk. Det er ingen nøyaktig informasjon om utseendet. Det tar vanligvis form av noen kjente. Å reise alene anbefales ikke for ikke å bli lurt av Azmıçs triks.
Varianten av Azmıç i Kirgisistan og Usbekistan er Azıtkı. Azıtkı tar form av noen kjente og tar folk til et fjell, en elv eller en klippe og dreper dem.
Hortlak: De Levende Døde
I turkisk folkekultur kalles zombie-lignende skapninger som antas å komme ut av gravene deres og skremme folk for hortlak. I Aserbajdsjan er de bedre kjent under navnet hortdan.
En hortlak er en person som kommer ut av graven, vanligvis kort tid etter begravelsen, før liket ennå har blitt til et skjelett. Det sies at de som gjør ondt i denne verden og ikke fortjener å komme til himmelen, kan bli til en hortlak etter begravelsen.
En hortlak kan gå, løpe og ri akkurat som en vanlig person. I så måte skiller de seg fra zombier. I noen regioner antas det at de drikker blod som vampyrer.
Hortlak-troen er utbredt i Øst-Anatolia og Svartehavsregioner. I Giresun er det vanlige rykter om at en soldat som stilte seg på russernes side under krigen, blir til en hortlak etter at han dør.
Opkan: Det Forårsaker Psykologiske Epidemier
Opkan er en variant eller lignende av Ubır nevnt nedenfor. Det kommer som en vind og ødelegger folks sinn.9
Gamle tyrkere pleide å tro at Opkan ville forårsake psykologiske og epidemiske sykdommer. Noen pleide å ofre sauer for å beskytte seg mot Opkan.
Ubır: Han er Alltid Sulten
Ubır, også kjent som Obur og Vupar, ligner på vampyrer i populærkulturen. Det pleide å bli trodd at en heks eller synder som døde ville bli til en ubır i graven. Derfor, hvis en avdød blir funnet å ha forvandlet seg til en ubır, er den beste måten å nøytralisere ham på å åpne graven og slå spiker inn i kisten hans.1
Den viktigste egenskapen til en ubır er hans endeløse sult. En ubır er alltid sulten og leter alltid etter noe å spise. Det sies at han inhalerer skyene i atmosfæren for å slukke tørsten og forårsaker tørke. Dette er grunnen til at noen som ikke kan gå opp i vekt til tross for at de spiser mye blir sammenlignet med en ubır.
Mange ubır-lignende skapninger finnes i legendene om samfunn i de eurasiske steppene og Øst-Europa.
Ubır er noen ganger avbildet som en langhalet og flygende skapning, og noen ganger som en menneskespisende og bloddrikkende vampyr.10 11
Ubır er bedre kjent som Obur i og rundt Rize og ligner på hortlak. Det sies at han var kvalm av løk og forsvant når solen kom opp.12
Yelbegen: En Menneskeetende Kjempe
Yelbegen er en flerhodet kjempe i turkisk mytologi. Han er også kjent som Yilbigen og Çelbegen.
Yelbegen er en av de eldste demoniske skapningene i turkisk folklore. Han kan spise alt som kommer i veien, inkludert månen og solen. Det pleide å bli trodd at Yelbegen spiser månen under en måneformørkelse og spiser solen under en solformørkelse.
I følge noen gamle turkiske eventyr spiser Yelbegen vanligvis slanger og frosker, men liker også menneskekjøtt.
- «Türk Söylence Sözlüğü«, Deniz KARAKURT[↩][↩]
- «Eski Türk Dini Tarihi», Abdülkadir İNAN, ISBN: 9786056600975[↩]
- “Türk Mifoloji Sözlüyü”, Celal BEYDİLİ, Azerbaycan Milli Elmler Akademiyası, 5806615537[↩]
- «Türk Mitolojisi, Cilt II», Bahaeddin ÖGEL, ISBN: 9789751628497[↩]
- «Arçura/Şüräle: Mythical Spirits Of The Volga-Ural Forests», Rustem SULTEE, Acta Orientalia Academiae Scientiarum Hung. Vol 71, 2018[↩]
- «Türk Mitolojisi, Cilt 1», Bahaeddin ÖGEL, Türk Tarih Kurumu, ISBN 9789751601155[↩]
- «Материалы по Шаманству у Алтайцев», А.В. АНОХИН, Рипол Классик, ISBN: 9785458246163[↩]
- «Türk Mifoloji Sözlüyü», Celal BEYDİLİ, Azerbaycan Milli Elmler Akademiyası, 5806615537[↩]
- «Türk Söylence Sözlüğü», Deniz KARAKURT[↩]
- «Türk Kültüründe Hortlak-Cadı İnanışları», Mehmet Berk YALTIRIK, Tarih Okulu Dergisi, Aralık 2013[↩]
- «Anadolu, Tatar (Kazan) ve Başkurt Türklerinin Masallarında İnsan Yeme (Yamyamlık) Motifi», Gülhan ATNUR[↩]
- «Eski Türk İnançlarının Rize ve Yöresi Halk Kültüründe İzleri», Yaşar KALAFAT, Rize Sempozyumu, 2006[↩]