Ulven, kjent som «börü» på gammelturkisk, inntar en sentral og fengslende rolle i turkisk mytologi. Innebygd dypt i den kollektive bevisstheten til de tyrkiske folkene, står ulven som et symbol på både frykt og beundring, og legemliggjør en kompleks dualitet som fletter dens voldsomhet med dens ærverdige egenskaper. Som et symbol på ukuelig ånd, fungerer ulven som en forbindelse for å forstå den dypt forankrede ærbødigheten for naturen og den transcendentale forbindelsen mellom mennesker og naturen i turkiske myter.
Den geografiske og kulturelle konteksten til turkisk mytologi
De turkiske folkene, hvis historiske opphav kan spores til hjertet av den eurasiske steppen, har dyrket et mangefasettert kulturlandskap som omfatter en syntese av animistiske, sjamanistiske og mytologiske elementer. Fremveksten og utviklingen av disse trossystemene har blitt dypt påvirket av den geografiske konteksten de spredte seg i.
De tyrkiske folkenes nomadiske og transhumante levemåte spenner over et stort område fra steppene i Øst-Europa til de majestetiske Altai-fjellene, og var uløselig sammenvevd med naturen. Det geografiske mangfoldet i omgivelsene deres, preget av de endeløse vidder av gressletter, forrevne fjellkjeder, tundra og tette skoger, påvirket deres åndelige forbindelse med dyreriket dypt. Da de krysset disse enorme landskapene, satte deres møter med ulike fauna og flora utvilsomt et uutslettelig preg på deres mytologiske og kosmologiske oppfatninger.
De enorme territoriene deres og den nomadiske livsstilen nødvendiggjorde en dyp verdsettelse og ærbødighet for naturen, som igjen kom til uttrykk i deres myter og legender. I turkiske trossystemer utviskes grensene mellom menneske- og dyreriket, noe som fører til antropomorfe skildringer av dyr, inkludert ulven, som legemliggjør menneskelignende kvaliteter og deltar i komplekse interaksjoner med mennesker. Sammenslåingen av menneskelige og dyreegenskaper symboliserer sammenhengen mellom alle levende vesener innenfor den naturlige orden og tjener til å skape en dypere forbindelse mellom det turkiske folket og dyrene som bor i deres verden.
Ettersom disse troene og skikkene ble overført på tvers av påfølgende generasjoner gjennom den muntlige tradisjonen, gjennomgikk den turkiske mytologien en gradvis prosess med tilvekst, noe som resulterte i tilegnelse av lag med dybde og kompleksitet. I løpet av tiden har et sammenløp av historiske, kulturelle og språklige påvirkninger betydelig bidratt til den dynamiske utviklingen og diversifiseringen av turkisk mytologi på tvers av distinkte regioner, noe som har gitt opphav til en rik mosaikk av lokale variasjoner og nyanserte tolkninger.
De turkiske folkenes nærhet til andre fremtredende sivilisasjoner, som perserne, kineserne, slaverne, mongolene og finsk-ugriske folk, la til rette for en dynamisk utveksling av kulturelle og religiøse ideer. Følgelig fant elementer fra nærliggende trossystemer veien inn i turkisk mytologi, og beriket dens fortelling ytterligere.
Til tross for absorbering av ytre påvirkninger, har de tyrkiske folkene bevart sin unike kulturelle identitet og mytologiske kjernetemaer.
Ulven i turkiske trossystemer: symbolikk og betydning
Gjennom turkisk mytologi antar naturen en æret og personifisert status, der dyr og himmellegemer dukker opp som potente symboler som representerer naturkrefter og kosmiske elementer. Spesielt ulven inntar en sentral rolle som et apex-rovdyr og et suverent eksempel på overlevelse i de formidable landskapene i Eurasia. Innenfor den mytologiske rammen legemliggjør ulven et mylder av symbolske betydninger som intrikat gjenspeiler det mangefasetterte forholdet mellom det turkiske folket og deres miljø. Denne symbolske fremstillingen av ulven understreker dens betydning som en emblematisk skapning som resonerer dypt innenfor de kosmologiske og åndelige dimensjonene til turkisk kultur.
Som et apex-rovdyr legemliggjør ulven et sammenløp av egenskaper, innkapsler styrke, list og tilpasningsevne, og fremkaller dermed både frykt og beundring blant de turkiske samfunnene. Turkisk mytologi, med sin tilbøyelighet til antropomorfisme, fremstiller ofte ulven som en manifestasjon av en unik sammenslåing av menneskelige og dyreegenskaper, og gir den personligheten til et ukuelig symbol på primale instinkter og naturkrefter.
Det er bemerkelsesverdig at fremstillingen av ulven i turkisk mytologi forblir påfallende blottet for subjektive adjektiver, og unngår enhver tilbøyelighet til å tildele iboende moralske verdier av godhet eller ondskap til denne ærede skapningen. Snarere fremstår ulven som et symbol på rå kraft og utemmet villmark, og legemliggjør den intrikate balansen i den naturlige verden slik den oppfattes gjennom den pragmatiske linsen til de turkiske folkene. I dette verdensbildet antar den harmoniske sameksistensen av rovdyr og byttedyr overordnet betydning, ettersom begge spiller uunnværlige roller for å opprettholde den økologiske likevekten som selve grunnlaget for tilværelsen er hengt på.
Nøytraliteten og objektiviteten som er innebygd i karakteriseringen av ulven i turkisk mytologi, reflekterer den dype forbindelsen mellom det turkiske folket og deres miljø, som overskrider forenklede menneskesentriske dikotomier. Ulven fremstår som en gåtefull og fryktinngytende enhet, som legemliggjør den opprinnelige essensen av naturens dynamikk. Denne integrerte representasjonen av ulven gir gjenklang som en kraftig påminnelse om de sammenvevde skjebnene som fletter mennesker sammen med den enorme naturlige verden, et kosmisk samspill som har formet den kollektive bevisstheten til de turkiske samfunnene gjennom generasjoner. I denne fremstillingen finner ulvens bilde, blottet for subjektive vurderinger, sin plass som et symbol på samspillet mellom livets sykluser og de uløselige koblingene mellom mennesker og den naturlige orden.
Ulver i turkiske legender og folklore
Turkisk folklore er full av historier som har ulver som sentrale karakterer, som viser deres gjennomgripende tilstedeværelse i den kollektive fantasien til de turkiske folkene. Disse historiene skildrer ofte ulver som både formidable motstandere og lojale allierte, noe som gjenspeiler dualiteten i symbolikken deres.
Et utbredt tema i turkisk folklore er fremstillingen av ulver som kloke og utspekulerte skapninger. Legender florerer av ulver som overliste mennesker eller andre dyr for å nå sine mål. Disse historiene fungerer som advarende historier, og minner lytterne om farene ved å undervurdere naturens intelligens.
Omvendt er ulver også avbildet som beskyttere og guider i turkisk folklore. I noen myter hjelper de tapte eller velvillige individer, fører dem til trygghet eller avslører skjulte sannheter. Denne skildringen fremhever respekten det turkiske folket hadde for disse skapningene, og anerkjenner deres viktige rolle i den naturlige orden.
Myten om Asena: Den mors ulv i turkisk mytologi
Asena er navnet på en hun-ulv i turkisk mytologi. I følge legender finner Asena en dag et barn som overlevde en kamp og pleier ham. Når barnet vokser opp, impregnerer han ulven, og hun føder 10 gutter.
Stammen kjent som «Aşina» på tyrkisk, som grunnla det første turkiske Khaganatet, sporer deres aner tilbake til disse 10 barna født fra Asena.2
Asena blir referert til som Bozkurt (Gråulv) i noen historier.
Legenden om Oğuz Kağan
Oğuz Kağan, også kjent som Oghuz Khagan eller Oguz Khan, er navnet på en semi-legendarisk keiser i turkisk litteratur og mytologi.
I følge legenden ble teltet hans en dag, mens Oğuz Kağan sov, fylt med et sterkt lys. Fra lyset dukket det opp en blå ulv, som nærmet seg ham og ledet ham på en sti. Guidet av den blå ulven, også kjent som «gök börü», oppnådde Oğuz Kağan og hans hær en betydelig seier over fienden deres, Urum Khan, og annekterte landene hans til sine egne territorier. Deretter fortsatte Oğuz Kağan å oppleve triumfer ved å følge veiledningen til den blå ulven gjennom hele livet, og til slutt ledet folket hans til velstand.3
Eposet om Ergenekon
I følge den legendariske fortellingen fant den gamle tyrkiske befolkningen seg fanget i Ergenekon-dalen, omkranset av høye fjell etter deres flukt fra fiendtlige styrker. Deretter, i en periode på nesten fire århundrer, forble tyrkerne innesperret i denne dalen til deres utfrielse ble realisert gjennom inngripen fra en dyktig smed som smeltet fjellet. Til minne om denne betydningsfulle begivenheten, årlig den 21. mars, tente befolkningen bål og smidde glødende jern, samtidig som denne datoen ble starten på det nye året.
Noen historiske beretninger hevder også at tyrkerne fikk veiledning etter smelting fra en hun-ulv ved navn Börteçine.
Uighurenes skapelsesmyte: Faderens ulv i turkisk mytologi
I antikken var det en hersker hvis døtres eteriske skjønnhet fanget fantasien til alle som så dem. Det var fast forankret i rikets tro at disse fortryllende jomfruene var bestemt til å bli forent med Gud, noe som betyr en guddommelig forbindelse som overskrider jordiske grenser. For å sikre deres hellige skjebne, grep herskeren til et ekstraordinært tiltak, og holdt døtrene sine inne i et høyt tårn plassert i de øde delene av de nordlige landene.
Uavskrekket av tidens gang, fortsatte herskeren med urokkelig hengivenhet, og bønnfalt iherdig Gud om å skjenke hans velsignelser til døtrene hans, slik at de kunne omfavne deres himmelske foreninger. Så, som et svar på hans oppriktige bønner, tok en guddommelig inngripen form, da Gud materialiserte seg i form av en storslått ulv. Den mystiske foreningen av Gud og en, eller kanskje alle, av herskerens døtre kom til virkelighet, og de fødte mange avkom, og ble de varslede stamfedre til den uiguriske avstamningen.4
Ulvens rolle i turkisk sjamanisme
Sjamanisme har en grunnleggende posisjon i turkisk spiritualitet, og fungerer som et mellomledd mellom menneske- og åndeverdenen. Innenfor dette trossystemet inntar ulver en fremtredende rolle, og blir oppfattet som potente åndelige enheter som er i stand til både å hjelpe og utfordre sjamaner i deres mystiske sysler.
Turkisk sjamanistisk praksis forbinder ofte ulver med transformasjon og formendring. Under ritualer kan sjamaner forsøke å legemliggjøre ulvens egenskaper, og søke å oppnå innsikt, styrke eller veiledning. Ulvens evne til å krysse ulike riker blir emblematisk for sjamanens dype forbindelse med åndeverdenen og visdommen de kan hente fra slike interaksjoner.
Dessuten blir ulver noen ganger sett på som åndelige guider, og hjelper sjamaner under deres visjonære reiser. Ulvens iboende egenskaper som spenst og tilpasningsevne blir oppfattet som uvurderlige egenskaper for sjamaner som navigerer i kompleksiteten i de åndelige rikene.
- «Makaleler ve İncelemeler – Cilt I-II», Abdülkadir İNAN, Türk Tarih Kurumu, Ankara, ISBN : 978-975-16-0333-3[↩]
- «The Turks in World History», Carter Vaughn FINDLEY, Oxford University Press, 2004, ISBN-13: 978-0195177268, ASIN: 0195177266[↩]
- «Oğuz Kağan Destanı (Turkish)», Wikisource, tr.wikisource.org[↩]
- «Manas Destanı (W. Radloff) ve Kırgız kültürü ile ilgili tespit ve tahliller», Naciye YILDIZ, Türk Dil Kurumu, 1995[↩]