Blodsed (blodpakt) er et ritual, vanligvis mellom to menn, som gir en symbolsk følelse av tilknytning og evig vennskap. Blodsedsritualer, vanlige blant nomadiske folk i antikken, ble også praktisert i bosatte samfunn over tid. De som praktiserer blodsedsritualet kalles blodbrødre og de er allierte til døden i møte med fienden.
Skyternes Blodsed
Skyterne var et nomadisk folk som bebodde de pontiske steppene og det vestlige Sentral-Asia rundt 700-tallet f.Kr. Selv om det ikke er kjent nøyaktig hvor de bodde før, antas det at de kom fra øst eller sørøst.
Skyterne handlet med greske bystater i sør og vest i århundrer. De eksporterte generelt animalske produkter som pels, til gjengjeld fikk de vin og landbruksprodukter.
Det kommersielle forholdet mellom skyterne og de gamle grekerne førte til at begge samfunn ble påvirket av hverandre. Av denne grunn er de første som snakker om den sosiale strukturen til skyterne for det meste antikke greske historikere.
Den første detaljerte informasjonen om skyternes blodedsritualer ble skrevet av den kariske historikeren Herodot, som levde på 500-tallet f.Kr.
I følge Herodot heller skyterne sitt eget blod i en jordkrukke under blodedsseremonien. Til dette bruker de en liten piercing gjenstand eller sverd. Så blander de dette blodet med vin og drikker det. Noen ganger tilbyr de til og med denne drinken til viktige personer som er der. Folk som drikker eller slikker hverandres blod regnes som blodbrødre fra det øyeblikket av. Et vennskap som vil vare til døden er født for dem.
Max Ebert, en professor i forhistorie, skrev at horn noen ganger brukes i stedet for jordkrukker til å drikke under blodedsritualer.1
Ifølge İlhami Durmuş, en professor i historie, er ritualene i skyterne de samme som blodedsseremoniene i de gamle tyrkerne.2
Hunnernes og Xiongnu-folkets Blodsed
Nikita Jakovlevitsj Bitsjurin, en russisk sinolog, uttalte at seremonier som ligner på skyternes blodedsritual også ble praktisert blant Xiongnu-folket.
I det 1. århundre f.Kr. ble en hvit hest ofret i seremonien som fant sted på toppen av et fjell mellom Ho-han-ye, lederen for Xiongnu-folket, og de kinesiske ambassadørene. Så dyppet Ho-han-ye sverdet sitt i vin blandet med blod og drakk denne vinen med en hodeskallebeger.
Å organisere seremonien på et fjell ser ut til å ha sammenheng med fjellkulten. Fjell ble ansett som hellige i mange samfunn, da de ble antatt å være nær Gud. I tillegg er ofring av en hvit hest en vanlig tradisjon blant nomadiske stammer. Fordi hesten er et av nomadenes hellige dyr. Og den hvite fargen er et symbol på uskyld og renhet, som man kan gjette.
Det er også uttalt av J.J.M. De Groot, en historiker og sinolog, at hvite hester ble ofret og blodige drikker ble drukket under edseremoniene mellom Xiongnu-folket og kineserne.3
Det antas at blodedstradisjoner spredte seg til Europa gjennom stammenes migrasjon og lignende edsritualer ble praktisert blant hunerne.
I denne sammenheng kan blodsedsseremonien mellom lederne for de syv ungarske stammene nevnes som eksempel.
Denne seremonien er nesten den samme som edseremoniene til både skytere og hunnere.
Andre Samfunns Blodsed og Blodbrorskap
Blodsedstradisjonene som ble arvet fra skyterne og hunnerne ble på samme måte videreført av andre samfunn i regionen. Den britiske arkeologen Ellis Minns uttalte at disse ritualene var vanlige blant ungarere og kumaner.4
Med utseendet til göktürkene ble sverdet og kniven mer fremtredende i edseremoniene. Dette ser ut til å ha sammenheng med jernets hellighet i göktürkene, kjent som et smedsamfunn.
Abdülkadir İnan, en historiker og folklorist, skrev at edseremonier også ble praktisert blant uigurer og at uigurer drakk edsvin.5
Med utgangspunkt i Gisle Surssons saga kan det sies at blodeder også ble praktisert i skandinaviske samfunn.
I Lokasenna-diktet, som antas å være skrevet på 900- eller 1000-tallet, står det skrevet at Odin og Loke er blodbrødre.
Blod og Vin
Tradisjonen med å drikke blod, som var vanlig ved edseremonier i antikken, ble erstattet av tradisjonen med å drikke vin i mange samfunn i senere perioder.
Vin er en vanlig metafor i både kunst og litteratur. I kunsten symboliserer blod kjærlighet, rikdom og glede, og i spiritisme er det forbundet med transformasjon.
- «Südrußland: Skytho-Sarmatische Periode», Max EBERT, deGruyter, ISBN: 9783111915067^
- «İskitler», İlhami DURMUŞ, Akçağ Yayınları, ISBN: 9786055413958^
- «Die Hunnen Der Vorchristlichen Zeit», Jan Jakob Maria De Groot, deGruyter, 1921^
- «Scythians And Greeks», Ellis Hovell MINNS, Cambridge University Press, ISBN: 9780511791772^
- «Eski Türklerde ve Folklorda «Ant»«, Abdülkadir İNAN, Ankara Üniversitesi, Dil ve Tarih-Coğrafya Fakültesi Dergisi, Cilt 4, Sayı 8^
