Metodene for avhending av menneskelige levninger

Metodene for avhending av menneskelige levninger og ritualene som praktiseres under begravelsen varierer mellom religioner og kulturer. Selv om inhumasjon og kremasjon er de vanligste avhendingsmetodene i dag, har folk praktisert mange forskjellige metoder siden paleolitikum.

Inhumasjon

Inhumasjon, en av de vanligste deponeringsmetodene over hele verden, er å legge døde kropper i bakken. Det oppnås vanligvis ved å begrave kroppen i en grop som varierer fra 1 meter til 2 meter. Liket kan begraves med kisten, i et likklede eller naken. I noen kulturer begraves også den avdødes eiendeler sammen med den avdøde. Tidligere, spesielt fra kalkolitikum til jernalder, var det vanlig at døde kropper ble begravet med verdisaker og gjenstander som kunne være nyttige etter døden.

Det er ingen konsensus blant forskere om når inhumasjon først ble praktisert. Imidlertid anslås det å ha dukket opp i mellompaleolitikum.¹ Det er mange studier som viser at den første menneskearten som bevisst begravde sine døde var neandertalerne.²

Begravelse med kiste

Når det gjelder inhumasjon, er det vanlig praksis å begrave liket etter å ha lagt det i en kiste. I dette tilfellet kan den avdøde ha blitt pakket inn i et likklede eller kledd i seremonielle klær. Formen, størrelsen og råstoffet til kisten varierer etter kultur, religion, tradisjoner og økonomiske forhold.

Noen foretrekker imidlertid begravelse uten kiste, da kistene forsinker nedbrytningsprosessen.

Begravelse uten kiste

Begravelse uten kiste er like vanlig som begravelse med kiste. Generelt foretrekkes begravelse uten kiste i tilfeller hvor nedbrytningsprosessen ønskes avsluttet raskt.

Kremasjon

Kremasjon er en metode for å kvitte seg med menneskelige levninger ved å sette den døde kroppen i brann. I moderne tid er kremering vanligvis fullført på omtrent 2 eller 3 timer i krematorier. I noen land kan imidlertid denne prosessen foregå utendørs og over lengre tid.

I motsetning til hva mange tror, blir ikke hele kroppen til aske etter kremering. De gjenværende beinfragmentene pulveriseres med en mekanisk kvern og gis til de autoriserte slektningene til den avdøde.

Det er ikke klart når den første kremasjonen ble praktisert. Men de nesten 20 000 år gamle menneskelige levningene (LM1) som ble oppdaget i Australia i 1969 er en av de tidligste kjente kremasjonene.³ De eldste eksemplene i Europa dateres tilbake til yngre steinalder.⁴

Med utbredelsen av kristendommen ble kremeringspraksis i stor grad forlatt, men etterspørselen etter kremasjon begynte å øke fra slutten av 1800-tallet. I følge en studie fra 2020 er kremasjonsraten over 70% i Canada, Tsjekkia, Danmark, Tyskland, Hong Kong, Japan, Singapore, Sør-Korea, Sverige, Sveits, Thailand og Storbritannia.⁵

Ekkarnasjon

Ekkarnasjon er praksisen med å fjerne organer fra kroppen til den avdøde og strippe kjøttet av liket fra beinene før begravelsen. Det er en av de eldste dødsskikkene og praktiseres i noen samfunn selv i moderne tid.

De 160 000 år gamle menneskelige levningene (Homo sapiens) funnet i Etiopia er det eldste arkeologiske beviset på ekskarnasjon.⁶

Ekkarnasjon med kniver

Det er praksisen med å skrape de dødes kjøtt med et skjæreverktøy. Det var en vanlig skikk i noen samfunn i forhistorisk tid. Noen arkeologiske funn peker også på kannibalisme.

Himmelbegravelse

Det er en ekkarnasjonsteknikk der lik blir liggende på fjelltopper. I denne skikken blir de dødes kjøtt spist av kjøttetende fugler og åtseldyr. Det praktiseres generelt i Kina, Tibet, Mongolia, Bhutan og India.

I zoroastrianismen blir de døde ført til strukturer kalt Stillhetens tårn og etterlatt utenfor for kjøttetende fugler å spise.

Begravelse i trær

Det er plassering av liket av den avdøde i et tre for en stund. Etter at kjøttet til den avdøde har dekomponert, blir de gjenværende beinene vanligvis enten begravet eller transportert til et annet sted. Det har blitt praktisert av noen aboriginske australiere, indianere og sjamanistiske samfunn.

Økologiske metoder for deponering av menneskelige rester

I det 21. århundre har det blitt utviklet nye metoder for å kvitte seg med menneskelige lik på grunn av klimaendringer, global oppvarming, miljøproblemer og økologiske bekymringer.

Promession

Promession er en metode for avhending av menneskelige levninger ved frysetørking. Den ble utviklet av den svenske biologen Susanne Wiigh-Mäsak, som gikk bort i 2020.

I denne metoden blir kroppen til den avdøde krystallisert med flytende nitrogen ved -196°C og deretter desintegrert til partikler ved vibrasjoner. Rester som kommer i form av tørt pulver graves ned i jorden med en kiste og blir til humus senest innen et år.⁷

Akvamasjon (Vannkremasjon)

Akvamasjon, også kjent som alkalisk hydrolyse, er en metode utviklet som et alternativ til inhumasjon eller kremering. Det er basert på prinsippet om at kroppen til den avdøde brytes ned til kjemiske komponenter i varmt vann.

Først plasseres kroppen i en trykkbeholder. Deretter fylles trykkbeholderen med vann og kaliumhydroksid tilsettes. Etter at kroppen er bløtlagt i vann ved 160°C i ca. 4 til 6 timer, er det bare de myknede beina igjen. Knoklene males til pulver og returneres til den avdødes familie. Den brune væsken bestående av kjemiske komponenter kastes på andre måter.

Terramasjon

Det er en metode for raskt å omdanne menneskelige levninger til kompost gjennom mikrobiell aktivitet under spesielle forhold. Materialer som flis, halm og alfalfa brukes for å fremskynde nedbrytningen. Kroppene blir til kompost på bare én til to måneder.

1. «Intentional Human Burial: Middle Paleolithic (Last Glaciation) Beginnings«, Yuri SMIRNOV, Journal of World Prehistory, Vol 3, No 2[↩]
2. «The Human Past», Chris SCARRE, Thames & Hudson, ISBN: 9780500290637[↩]
3. «Pleistocene human remains from Australia«, J. M. Bowler, Rhys Jones, Harry Allen & A. G. Thorne[↩]
4. «The Origins of Cremation in Europe«, Agnieszka GIL-DROZD, Ana­lecta Archa­eolo­gica Res­so­viensia, Vol 5, 2010[↩]
5. «2022 NFDA Cremation & Burial Report«, National Funeral Directors Association, July 2022[↩]
6. Clark, J., Beyene, Y., WoldeGabriel, G. et al. «Stratigraphic, chronological and behavioural contexts of Pleistocene Homo sapiens from Middle Awash, Ethiopia» Nature 423, 747-752, 2003[↩]
7. «Ecological burial«, Promesa Website[↩]