Animatisme og mana: tidlige stadier av religiøs evolusjon

Animatisme, et grunnleggende konsept i studiet av urreligion, omfatter troen på en generalisert og upersonlig kraft som gjennomsyrer den naturlige verden. Næret av konseptet livskraft, gir dette trossystemet både levende vesener og livløse gjenstander utenomjordiske attributter.

Hva er animatisme?

Animatisme er et begrep laget av den britiske etnologen og kulturantropologen Robert Ranulph Marett. Oppfunnet innenfor rammen av hans teleologiske teori om religionens evolusjon, refererer animatisme til et trossystem som omfatter forestillingen om en generalisert, upersonlig makt, som individer oppfatter som å ha en viss grad av kontroll over.¹

Tilskrivelsen av både overnaturlige og upersonlige krefter til mennesker, dyr, planter og til og med livløse gjenstander av visse kulturer kan betraktes innenfor rammen av animatisme. Disse kreftene antas å overskride det personlige og reflektere en høyere, animatistisk kraft.

I animatisme ligger en av de grunnleggende prinsippene i begrepet mana. Som Marett hevder, representerer mana en konsentrert form for animatistisk kraft. Det antas at mana er til stede i noen av disse objektene som gir suksess og kraft.²

Begrepet mana gjennomsyrer mange urfolks trossystemer. Det fungerer som en sentral pilar i forståelsen av animatisme. Denne konsentrerte kraften gir objekter en transcendental kvalitet, og gir dem ekstraordinære evner som oppfattes som både overnaturlige og upersonlige.

Hvem var Robert Ranulph Marett?
Robert Ranulph Marett var en britisk etnolog og kulturantropolog som levde fra 1866 til 1943. Han ga betydelige bidrag til feltet antropologi, spesielt i studiet av religion og dens evolusjon. Marett er kjent for sin teleologiske teori, som foreslo en utviklingsbane for religiøs tro. Han understreket viktigheten av å forstå de åndelige aspektene ved menneskelig kultur og utforsket sammenhengene mellom religion, samfunn og individuell opplevelse.

Manas rolle

Innenfor den animatistiske rammen, som tidligere nevnt, fungerer mana som en kilde til suksess, energi og kraft. Det antas å ligge i mennesker, dyr, planter og til og med livløse gjenstander, og gir dem ekstraordinære evner utover deres iboende natur. Denne animatistiske kraften er ikke begrenset til spesifikke individer, men anses som universell, og omfatter hele eksistensspekteret.

Mana blir sett på som en overnaturlig kraft som opererer på et upersonlig nivå. Den er ikke bundet av personlig vilje eller individuell handlekraft, men oppfattes som en gjennomgripende og transcendental kraft som gjennomsyrer verden. Attribusjonen av mana til ulike objekter og enheter reflekterer troen på et sammenkoblet univers hvor både levende vesener og livløse objekter har potensialet til å utnytte denne kraften.

Anerkjennelsen og forståelsen av mana er avgjørende for å forstå animatistiske praksiser og ritualer. Urfolkskulturer engasjerer seg i aktiviteter som tar sikte på å påkalle og utnytte mana, og søker å etablere en forbindelse med de overnaturlige kreftene som antas å bo i gjenstandene. Gjennom ritualer, tilbud og æreshandlinger streber individer etter å få tilgang til kraften som ligger i mana, og søker beskyttelse, velstand og gunst fra det guddommelige riket.

Animatisme i småskalasamfunn

I noen småskala samfunn spiller animatisme en avgjørende rolle i utformingen av kulturelle og religiøse praksiser. Disse samfunnene finnes ofte i regioner som Melanesia og Polynesia i Sør-Stillehavet, der animatisme tar på seg distinkte lokale variasjoner, inkludert former som manaisme.

Innenfor disse samfunnene tilbyr animatisme en linse der individer tolker miljøet sitt og engasjerer seg i verden rundt dem. Anerkjennelsen av animatistiske kvaliteter i den naturlige verden etablerer en følelse av sammenheng og gjensidig avhengighet. Det fremmer en dyp forståelse for helligheten og vitaliteten til alle elementer av tilværelsen, og forsterker troen på at hver komponent, levende eller livløs, bidrar til den intrikate balansen i kosmos. Dette helhetlige perspektivet påvirker ulike aspekter av deres daglige liv, sosiale strukturer og åndelige praksiser.

I småskala samfunn er animatisme sammenvevd med det kulturelle stoffet. Det kommer til uttrykk i ritualer, seremonier og fellessamlinger. Disse praksisene blir veier for å forsterke troen på animatistiske krefter og legge til rette for kollektive opplevelser av det overnaturlige. Slike seremonier kan innebære ofringer, danser, sang og andre symbolske handlinger som tar sikte på å etablere en forbindelse med det animatistiske riket.

Gudstjeneste og ritualer

I animatisme innebærer tilbedelseshandlingen å rette ærbødighet og hengivenhet mot spesifikke livløse gjenstander som antas å være tilført animatistisk kraft. Denne tilbedelsen er ikke drevet av personlig guddommeliggjøring eller tilskrivelsen av bevissthet til objektene selv, men er fundert i erkjennelsen av de ekstraordinære egenskapene knyttet til dem. Objektene tjener som kanaler for å få tilgang til og utnytte de animatistiske kreftene de antas å legemliggjøre.

Ritualer innen animatisme involverer ofte seremonielle tilbud, resitasjoner av hellige tekster eller sang, og symbolske handlinger som betyr respekt og ærbødighet. Disse ritualene utføres individuelt eller kollektivt, avhengig av den kulturelle konteksten, og blir ofte veiledet av åndelige ledere eller sjamaner som har kunnskap om det animatistiske riket.

Gjennom tilbedelse og ritualer søker utøvere å utnytte kraften til mana og etablere et harmonisk forhold til de overnaturlige kreftene de oppfatter å være i arbeid. Disse praksisene er drevet av et ønske om beskyttelse, veiledning, velstand og generell velvære.

Animatistiske ritualers deltakende natur forsterker de felles båndene i samfunnet ved å utvikle en følelse av kollektiv identitet.

Animatisme som et utviklingsstadium i religion

For å forstå animatisme er det avgjørende å kontekstualisere det innenfor utviklingen av religiøs tro. Maretts teleologiske teori kaster lys over utviklingsbanen til religiøs tanke, og understreker betydningen av animatisme som et avgjørende stadium i denne progresjonen.

I følge Marett utvikler religiøs tro seg over tid, med animatisme som et tidlig og grunnleggende stadium i denne evolusjonsprosessen. Animatisme dukker opp som en naturlig respons på de fryktinngytende aspektene ved den naturlige verden og den menneskelige søken etter å forstå og koble seg til kreftene som styrer tilværelsen.

Animatisme fungerer som en forløper for mer komplekse religiøse ideologier, som animisme og polyteisme, der fokuset skifter mot individualiserte ånder eller guder med distinkte personligheter og handlefrihet. Mens animatisme kan virke forenklet fra et moderne perspektiv, er det avgjørende å erkjenne dens betydning for utformingen av påfølgende religiøs tro og praksis.

Ved å anerkjenne animatisme som en integrert del av religiøs evolusjon, utvikler antropologer en dypere forståelse av opprinnelsen og transformasjonene til religiøs tanke. Dette utviklingsperspektivet gir mulighet for en omfattende undersøkelse av mangfoldet og rikdommen til religiøse systemer over hele verden.

Animatisme er anerkjent av noen forskere som en forgjenger til animisme.³

Forskjeller mellom animatisme og animisme

Animatisme, som tidligere diskutert, sentrerer rundt troen på en generalisert, upersonlig kraft og tilskrivelsen av overnaturlige kvaliteter til både animerte og livløse enheter. Det understreker tilstedeværelsen av en konsentrert animatistisk kraft, mana, som gir gjenstander ekstraordinære evner. I animatisme ligger fokuset i å utnytte denne kraften for personlig og felles velvære.

På den annen side kan animisme karakteriseres ved at individuelle ånder tilskrives ulike elementer i den naturlige verden. Animisme omfatter troen på at alle vesener, inkludert dyr, planter og livløse enheter, har en distinkt bevissthet. Disse åndene blir ofte sett på som personlige enheter med sine egne intensjoner, personligheter og evner til å samhandle med mennesker.

Mens animatisme anerkjenner en generalisert kraft, utforsker animisme kompleksiteten til åndelig individualitet og de personlige forbindelsene mellom mennesker og ånder. Animisme involverer ofte ære og forsoning av disse åndene gjennom ritualer, tilbud og kommunikasjon med det overnaturlige riket.

Et annet sentralt skille mellom animatisme og animisme ligger i begrepet en sjel. Animatisme, som diskutert tidligere, involverer ikke troen på en sjel som tradisjonelt forstått i andre religiøse og filosofiske systemer. I stedet dreier det seg om anerkjennelsen av en livskraft eller animatistisk energi som gjennomsyrer alle aspekter av tilværelsen. Animisme, på den annen side, omfatter ofte troen på individuelle sjeler som vedvarer utover døden og har potensial for etterlivet eller reinkarnasjon.

Videre har animisme en tendens til å vise en mer kompleks åndelig kosmologi sammenlignet med animatisme. Det innebærer anerkjennelse av en mengde ånder eller guddommer, hver med sine egne egenskaper og innflytelsesdomener. Animatisme, selv om den anerkjenner en generalisert kraft, involverer vanligvis ikke det samme nivået av intrikat hierarki og mangfoldig pantheon som sett i animisme.

Det er viktig å merke seg at grensene mellom animatisme og animisme noen ganger kan viskes ut, og kulturelle kontekster spiller en betydelig rolle i å forme nyansene i trossystemene. Ulike kulturer kan vise variasjoner og hybridiseringer av disse konseptene, noe som gjør det viktig å nærme seg studiet av disse trossystemene med følsomhet for kulturelle spesifisiteter.

Er det det samme som panteisme?

Nei. Panteismen hevder at det guddommelige er immanent i den naturlige verden, og oppfatter hele universet som guddommelig. Den ser på universet som en manifestasjon av en suveren, bevisst enhet, der alt er sammenkoblet og en del av den guddommelige essensen.⁴

1. «Cultural Anthropology: An Applied Perspective», Gary FERRARO, Cengage Learning – 7th edition, ISBN: 978-0495461647[↩]
2. «Animatism» (April 28, 2023), Wikipedia contributors, Wikipedia, The Free Encyclopedia, accessed June 30, 2023[↩]
3. «Folklor Kaynaklarına Göre Eski Türk ve Slav İnanç Sistemi», Dr. Mariia TALIANOVA-EREN, Gazi Kitapevi, ISBN: 978-6257315203[↩]
4. «The Encyclopedia of Philosophy», Paul Edwards (Editor), Macmillan / Collier, ASIN: B0017IMQME[↩]